Provoserte muslimer.

Onsdag gikk høringsfristen ut for regjeringens forslag om å forby plagg som helt eller delvis deker ansiktet i barnehager og utdanningsinstitusjoner. Det kan virke som om svært mange er imot forslaget, et forslag som for eksempel har blitt kalt "fremmedartet og dramatisk" av Norges Handelhøyskole. Andre offentlige instanser mener dette vil provosere muslimer unødvendig og et annet argument er at et slikt forbud vil hindre at enkelte tar utdannelse fordi forbudet ikke lar seg kombinere med å sitte på skolebenken.

Jeg har vært i muslimske land og jeg har vært i moskè og det kunne ikke falt meg inn å ikke følge det som var skikk og bruk i deres land, med tanke på kultur og religion. Jeg har vært i land hvor det den ortodokse troen råder og forholdt meg til det. Det har ikke opplevd det som dramatisk å følge skikk og bruk til land jeg har besøkt og oppholdt meg i over en periode. Jeg har heller ikke følt meg provosert over at jeg det forventes at jeg forholder meg til hva som er normen der. Jeg kan selvsagt være uenig, og ikke bry meg, men da gjør jeg det innenfor huset fire vegger. v

Å forholde seg til hva som er skikk og bruk i et land, å forholde seg til hva innbyggere opplever som "innafor" er en selvfølge når man frivillig kommer dit. Det betyr ikke at man velger bort sin egen kultur, at man for kaster fundamentet i livet vekk. Men alt til sin tid.

Jeg skal være ærlig å si at jeg ikke ville hatt mitt barn i en barnehage hvor en eller flere av personalet brukte niqab. Jeg vil at barnet mitt skal se ansiktet til den omsorgspersonen jeg stoler på skal ivareta barnet mitt når jeg er på jobb. Barnet mitt skal slippe å føle seg utrygg fordi hun ikke ser den den delen av menneske som er aller viktigst for å skape tillitt og nærhet; nemlig ansiktet og ansiktsuttrykk. Det samme i en skolesituasjon; jeg ville protestert kraftig hvis barnet mitt ikke så ansiktet til læreren sin, den personen som barnet mitt i stor grad er avhengig av å føle tillit til, føle at læreren ser barnet mitt, den læreren som vet at og kan sende et lite, nesten umerkelig smil tvers over klasserommet som sier jeg ser deg, jeg forstår deg, det er i orden.

Hvordan det er for en lærer eller en foreleser å undervise for mennesker som man ikke ser ansiktet til, så der skal jeg faktisk la være å mene noe. Det jeg vet er at noen lærere mener det er uholdbart å ikke se ansiktet til eleven din, andre mener det er uproblematisk.

Men for meg, uansett situasjon, er det både problematisk, dramatisk og egentlig ganske provoserende å måtte kommunisere med et menneske som jeg kun kan se øynene til. Uansett hvordan jeg vrir og vender på det, er det ikke naturlig og vil heller aldri bli det, å se kun øynene til et menneske. Det må jeg få lov til å mene, uten at det gjør meg til rasist, fordomsfull eller hva det nå måtte være jeg kan bli kalt bare fordi jeg ønsker at vi mennesker skal se hverandre.

Dessuten er det et lite paradoks her; vi nærmest krever at folk skal vise seg naken både her og både det, bretter du ikke ut kroppen til i all sin nakenhet i sosiale medier har man et unaturlig forhold til kroppen sin og det er ikke måte på hvor rar man er. Private deler skal ikke dekkes til, de skal flashes og vises frem. Lærere på skoler snakker varmt om fellesdusjen, og skillevegger er fy-fy. Ansiktet derimot, når det gjemmes bort, har vi merkelig mye toleranse ovenfor det.

#islam #muslim #religion #utdannelse #niqab #nikab #kulturforskjeller

Slutt å vær så naiv!

Alle har man sin grense for hva man tåler av det man opplever som trakassering og skittkasting og når man kjenner den grensen er nådd, setter man en sluttstrek. Det er forståelig og helt innafor. Det er menneskelig.

Men ærlig talt, jeg må jo undres litt over hvor naiv det er lov å være når enkelte tilsynelatende er overrasket og overrumplet over oppmerksomheten man får når man gjør noe som ikke henger på greip, noe som ikke overhodet ikke gir mening for andre enn en selv.

Å ytre seg i det offentlige rom er en ekstremsport og man bør være veldig tykkhudet for å tåle alt som blir sagt og ment om en selv. Dessverre, fordi man burde kunne ytre seg og være uenige med de fleste; jeg mot verden liksom, uten å bli trakassert men slik er realitetene ikke og det vet alle og for de som ikke vet det, tar det ikke lang tid før man skjønner tegninga. Slik at for ei som for eksempel da har blogget i 8 år, er det veldig merkelig at vedkommende ikke har lært noe underveis om hva som vekker reaksjoner og hvorfor. Er det virkelig mulig å være så naiv? Og er det virkelig meningen at vi skal tro det er mulig å være så naiv?

Som jeg skrev innledningsvis; alle har sin grense og når et menneske sier ifra at nok er nok, skal det respekteres. Likevel kan jeg ikke unngå å kjenne meg bittelitt provosert over at det for noen er det enklest å legge ansvaret for hvordan man har det over på andre. Nei, vet du hva; jeg synes faktisk det er jævla provoserende at når konsekvensene av egne handlinger blir negative, blir for voldsomme, retter man pekefingeren på andre fremfor å bruke tid på selvrefleksjon. Skal ikke se bort ifra at det ville dukket opp en erkjennelse i retning av noe sånt som "dette la jeg kanskje opp til selv." Eller "jeg burde tenkt meg bedre om før jeg postet ditt og datt". Eller "Jepp, jeg har nok vært naiv."

Husk; når du retter pekefingeren din mot andre, er det tre fingre som peker tilbake på deg selv.

 

Anna Rasmussens engasjement, hva er egentlig det?

Anna Rasmussen skriver følgende på bloggen sin; "Ja, jeg lager syke overskrifter. Ja, jeg er ute etter klikk for å tjene penger. Ja, jeg har barn. Ja, jeg kan være åpen om kropp, og vise mye mer enn kanskje akkurat du hadde gjort. Ja jeg er ute etter å provosere og engasjere, men det er noe helt annet enn å be om å bli hatet. Så fortell meg en ting. Fortell meg hva jeg har gjort deg, du som bruker så mye tid på å skrive piss til meg? Hva har jeg gjort deg personlig?"

Å bli tråkket på, kalt stygge ting og bli utsatt for kommentarer som er usaklige og hinsides all fornuft og folkeskikk er aldri, aldri ok, uansett hvem man er. Å føle at man er hatet må være en grusom følelse. Med det perspektivet kan jeg forstå Anna reaksjon.

Men, fordi det er et lite men her, når man velger å gjøre slik Anna gjør, nemlig lage syke overskrifter for å innhente klikk som kan gi penger i kassa, når man velger å bruke en naken kropp for å få oppmerksomhet men samtidig forsøker å få folk til å tro motivet er noe annet, som for eksempel oppussingsbildet der Anna påsto budskapet var at når menn kan pusse opp i bar overkropp, så kan jenter også og dro inn likestilling, og når man bevisst velger å provosere, ja da må man også forvente reaksjoner. Men det betyr ikke at alle som reagerer, hater Anna eller det hun gjør.

Jeg hater såvisst ikke Anna, hvordan i all verden kan jeg hate eller mislike noen jeg ikke kjenner? Men jeg må innrømme at jeg ikke forstår helt hva budskapet hennes er, hvilket engasjement hun forsøker å skape. Det er selvsagt mulig Anna har en agenda om å skape debatt om ting og tang som er viktig i et samfunn, eller at hun har en hjertesak, men det har ikke jeg fått med meg. Kanskje jeg ikke har lett godt nok eller lest bloggen hennes godt nok til å oppfatte det.

Samfunnet trenger mennesker som skaper debatt og som utfordrer tankesett, det er helt nødvendig for forandring og utvikling. Ofte så må situasjoner og livssituasjoner settes på spissen, nesten tas til det ekstreme slik at budskapet kommer tydelig frem nettopp for å provosere mennesker til å stå frem og mene noe. Men en viktig forutsetning er da at budskapet ikke forsvinner bak nakne kropper, fnis og fjas.

Så var det dette med at Anna til stadighet hører hun er en dårlig mor fordi hun ofte viser seg naken og med puppene ute. Jeg er selv mor og jeg kan levende forestille meg hvor jævlig det må være for Anna å bli angrepet som mor, at mennesker som ikke kjenner hverdagen deres, privat og personlig, påstår hun er en dårlig mor, utelukkende fordi hun viser seg naken. Det skal mer til enn nakenbilder for å være en dårlig mor. Anna vet sikkert hvordan hun skal fortelle og forklare barna sine at hennes bilder er et resultat av at hun har et avslappet forhold til sin egen kropp, og at hun kanskje også er stolt av kroppen sin og viser den derfor frem. Det er riktig for henne, men det må også være rom for at for flertallet er det slett ikke naturlig å vise seg så, bokstavelig talt, blottet for offentligheten og det er kanskje noe Anna må ta mer innover seg; ulikheten mellom oss mennesker på hva som er naturlig for hver enkelt og se reaksjoner i lys av det, og ikke bare som et personlig angrep på henne og hat.

Forøvrig; skuespiller Sven Nordin har vist seg naken i utallige filmer, blant annet i filmen "Sønner av Norge". Har aldri hørt han er blitt beskyldt for å være en dårlig far. Like lite som jeg hørt andre mannlige skuespillere, både innenlands og utenlands, har måtte forsvare seg ovenfor beskyldninger om dårlig farskap ved å vise seg naken i filmer, reklamer eller hva det nå måtte være som vanlige folk får ta del i. Man kan jo undres om kvinner er mer utsatt.

Som Anna selv skriver, gir pengene hun tjener på bloggen barna en økonomisk fordel som er med på å gjøre fremtiden sikker og forutsigbar. Hvem ønsker ikke det for barna sine? Alle ønsker selvsagt at de hadde et slikt utgangspunkt. Når sure kommentarer om at hun tjener penger på bloggen dukker opp, kan det være den berømmelige Janteloven som stikker seg frem og misunnelse, ikke sant? Men det er kanskje ikke alle som er komfortabel med å bruke kroppen med jevne mellomrom som et lokkemiddel for å tjene penger. Jeg er i den gruppen, men som sagt; det gjør ikke Anna til en dårlig mor. Og det vet vi vel alle sammen, innerst inne?

En siste ting; kvinner er kvinner verst. Kvinner og mødre er ofte raske med å dra frem "dårlig-mor" kortet ovenfor andre. Da en viss frue tok en bilde av seg selv i undertøyet noen dager etter fødselen, et bilde som ikke viste at dama hadde skviset ut et barn noen dager før, var det mange som mente hun var en dårlig mor, stakkars barn som hadde en mor som brukte tiden på seg selv, som ikke lot seg forfalle. I tillegg dukket det opp utallige bilder av mødre i bare undertøyet som viste hvordan man skulle se ut, hva som var fasiten. Strekkmerker, mager som ikke hadde fått tilbake sin vanlige form, mødre med trøtte tryner osv osv. Dette er jo noen år tilbake men jeg blir fremdeles provosert. Jeg kjente meg igjen i fruens bilde av seg selv, det var akkurat slik jeg så ut da jeg hadde skviset ut mitt barn. Ikke fordi jeg trente, ikke fordi jeg var spesielt sunn og ikke fordi jeg prioriterte meg selv fremfor barnet mitt men fordi jeg hadde flaks og gode gener. Men det våget jeg ikke si noe om. Jeg orket ikke irritere på meg usaklige (og kanskje misunnelige) kvinner og mødre.

Og det er kanskje det som er poenget mitt; våger man å irritere, provosere og engasjere, må man tåle stormen. "Man skal velge sine kamper" er det et ordtak som sier. Har man en kampsak, et engasjement, ja så få det tydelig frem, ikke la pupper og nakenhet forstyrre budskapet.

#annarasmussen #kvinner #kvinnererkvinnerverst #misunelse #janteloven #mor #mamma #dårligmor #foreldre #fedre #kropp #kroppsfokus #kroppspress #nakenhet #mødre #engasjement #barn #foreldreogbarn

 

 

Hijab, bare et tøystykke?

Fatima Almanea, skribent og AP-politiker skriver i en kronikk blant annet følgende; "Et ikke ubetydelig antall mennesker ser på hijab som den største trusselen mot deres levesett. Disse kjemper med ord og handlinger mot at muslimske kvinner skal ikle seg et lite tøystykke."

Tøystykke? Nei, så enkelt er det vel ikke. Hijab, som hun kaller et tøystykke, symboliserer noe, og så vidt jeg vet er tøystykket ment for å hindre menn i å la seg friste av kvinnen. Tilsynelatende uansett alder, fordi små jentebarn også blir ikledd hijab. At selve hijaben isolert sett blir betraktet som en trussel, kan jeg ikke være enig i. Jeg føler meg for eksempel ikke truet, verken på vegne av meg selv eller samfunnet, når jeg ser en kvinne med hijab. Jeg føler mer undring og jeg har et ønske om å forstå hvorfor muslimer velger å bosette seg i Norden eller i vestlige land fremfor muslimske land hvor de kan praktisere religionen sin og bære hijab uten at folk reagerer. La oss snu på det; det ville vel være mer praktisk og naturlig for en kristen som ønsket og mente det var helt nødvendig å vise og praktisere sin religion å bosette seg i et vestlig land? Eller ville løsningen være å bo i et muslimsk land, stå på krava og forvente og kreve at samfunnet skulle legge til rette for hans eller hennes kristne religion og praktisering av den?

Det finnes mange ulike trossamfunn i Norge, og mangfold beriker, uten tvil. Men man må våge å kalle en spade for en spade; når hører man for eksempel sikher rope høyt og kreve sin plass i samfunnet med tanke på religion?

Dialog er et ord som blir brukt ofte i sammenheng med muslimer, og selvsagt er dialog å foretrekke da dialog har som mål å finne fellesskap og gode løsninger. Men det kan virke som om dialog er et tomt ord, et ord som blir brukt for at ikke-muslimer skal akseptere islam. Hva om muslimer viste noe mer forståelse for at mennesker i Vesten ikke helt forstår islam, forstår hvorfor for eksempel små barn blir ikledd hijab? For når barn blir ikledd hijab for å ikke friste menn, hva sier det da om muslimske menn?

Frykt er skumle greier, og ofte er selve frykten, selv om den er både irrasjonell og ubegrunnet, er den der til det motsatte er bevist mange, mange ganger. Jeg vet for eksempel at når jeg ser en muslimsk kvinne på bussen, ikledd niqab, er det selvsagt en forsvinnende liten sjanse for at det skjuler seg en terrorist under klærne. Men likevel blir jeg engstelig. For det første av erfaring. Mange selvmordsbombere er ikledd niqab, det er et faktum. Verden har forandret seg. Alt kan skje, plutselig og uten forvarsel er man rammet av ondskap. Men også fordi jeg er vokst opp i et samfunn hvor man så ansiktet til mennesker rundt en og ansiktsuttrykk sier mye om et menneske. Jada, det er også terrorister som ikke dekker seg til, som viser ansiktet sitt og vi klarer ikke fange opp terroristhandlingen i forkant likevel. Men å bare å se øynene til et menneske, ikke resten av ansiktet, skaper usikkerhet. Og frykt. Sånn er det bare for uansett hvordan man snur og vender på det, er det mer naturlig å vise ansiktet sitt enn å dekke det til.

Men tilbake til tøystykket. Uansett bakgrunn behøver vi mennesker ikke alltid forstå, men vi trenger å akseptere. Jeg aksepterer hijab, selv om det er på jentebarn, jentebarn som er altfor små til å velge. Men jeg forstår det ikke. Jeg aksepterer at muslimer flytter eller flykter fra den ene siden av kloden til den andre og bosetter seg i Norden eller Vesten, på tross av at det er land som er nærmere og hvor islam har en naturlig plass og hvor det da er lettere å leve som muslim. Men jeg forstår det ikke. Jeg aksepterer også at noen muslimske kvinner velger å bære niqab i Vesten, men heller ikke det forstår jeg ikke.

Det betyr ikke at jeg er fordomsfull, uvitende eller rasist. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg har forsøkt å forstå, men jeg gjør det altså likevel ikke. Er det da noe galt med meg? Eller kan det være at forklaringene som muslimer selv gir, rett og slett er litt uforståelige?

#religion #islam #muslim #vesten #hijab #niqab #dialog #kultur #fordommer #frykt #rasisme

Siste puppeord er sagt.

Egentlig skulle jeg ikke skrive mer om Anna Rasmussens puppebilde, så interessant er jo ikke et par pupper tross alt. Men det som er litt interessant er folks meninger og reaksjoner. Ikke minst Annas eget tilsvar tilsvar på andres reaksjoner.

Igår la hun ut en video av seg selv hvor hun svømmer naken, og hun skriver; "Free the nipple. Siden det er så himla mange som likte å ta å gjøre narr av puppebilde mitt med å legge ut samme bilde uten noe mål og mening. Det er en kropp, folkens, hva er greia? Jeg har min kropp, du har din kropp. Så her er et innlegg i samme sjanger, totalt blottet for mål og mening."

Men andre la jo ikke ut samme type bilde uten mål og mening. Målet og meningen var vel å påpeke at de oppfattet Annas dokumentasjon på gulvlegging, med puppene ute og i en ikke akkurat typisk positur for gulvlegging som et noe pussig innslag. Det var Annas påstand om at kjæresten sånn helt uten videre og uten at hun var forberedt, dro frem kamera og knipset til. Det er her troverdigheten svikter.

Jada, så var det dette med kropp da, at kropp ikke er noe rart, ekkelt eller noe å skamme seg over. Helt enig! Men som jeg skrev om i siste innlegget; at man har en mer privat forhold til sin egen kropp, betyr ikke an man skammer seg, at man synes kropp er ekkelt og rart. Det betyr bare at man velger å ikke vise den frem overalt.

Jeg ser også at ordet mobbing er blitt flittig brukt mot de som med undring ser hvordan nakenhet kan knytte stil oppussing. Stakkars Anna, blir det sagt, jenta blir jo mobbet! Vel, jenta er 20 år, jenta har blogget i mange år og jenta er ikke akkurat nybegynner på sosiale medier eller uvitende om konsekvensene. Jenta vet hva som skal til for å få oppmerksomhet, både positiv og negativ. Jeg tenker heller at jenta er en kvinne nå, en smart business-kvinne som vet hvordan hun skal tjene penger til smør på brødskiva.

Summa summarum; Det er når man bruker nakenhet og kropp i situasjoner hvor det overhodet ikke er relevant, som for eksempel å dokumentere at selvsagt kan jenter også legge nytt gulv, at folk reagerer. Det er vel ikke så merkelig?

Nok puppesnakk fra meg.

Pupper, likestilling og naturlig nakenhet.

I kjølevannet av Anna Rasmussens puppebilde er det to ting som stadig blir nevnt; likestilling og naturlig nakenhet.

Men hva har egentlig likestilling å gjøre med å posere halvnaken når man pusser opp? Og er det å vise frem pupper i situasjoner hvor de aller, aller fleste beholder klærne på, et tegn på at man har et naturlig forhold til nakenhet og til kroppen sin?

Likestilling handler om å ikke diskriminere kvinner og menn med tanke på arbeidsoppgaver, enten det er i heimen eller utenfor. Og selvsagt; lik lønn for likt arbeid. Det handler ikke om kvinners rett til å pusse opp, lage mat eller gå på jobb i bar overkropp. Det er forøvrig noe menn sjelden eller aldri gjør, selv om de ikke har pupper som "skal" eller "må" dekkes til. Det handler vel mer om hva som er anstendig og om respekt for andres intimgrense.

Det er ikke alle, tror faktisk det er svært få, som synes noe om å få andres nakne kropper eller kroppsdeler klint opp mot sin egen. Et eksempel fra i sommer da jeg var på flyet til Hellas; Mange skifter til noe mindre klær når man nærmere seg sydlige strøk men det gjør det inne på toalettet fordi det ikke er innafor å kle av seg og stå der i bare underbuksa eller bar overkropp med mennesker på alle kanter. Men ingen regel uten unntak. Da flyet hadde landet og alle sto som sild i tønna i midtgangen, var det en fyr som åpenbart syntes at da var riktig tidspunkt å foreta et klesskifte. Han vrengte av seg genseren, klasket sin nakne overkropp mot medpassasjerer, for som sagt; man sto der som sild i tønne. Jeg så at mange reagerte og opplevde det som ubehagelig. Vil det da si at alle disse menneskene har et unaturlig forhold til kropp og nakenhet? Nei, selvsagt ikke, men det er tid og rom for alt, også bare overkropper og hudkontakt.

Mange roser Anna for at hun tør vise kroppen sin, at hun tilsynelatende har et naturlig forhold til kroppen sin fordi hun viser den frem og viser seg frem naken eller minimalt med klær. Det betyr vel at vi som mener kroppen vår er privat og viser den kun frem naken ovenfor for eksempel kjæresten, har et unaturlig og komplisert forhold til kroppen? Nei, det betyr det ikke!

Jeg lar meg provosere av mennesker som hyller nakenhet, både her og både der, som det eneste riktige, som det eneste naturlige. Jeg lar meg provosere at disse menneskene ikke har et snev av forståelse for at deres nakenhet, enten det blir postet på sosiale medier eller det kommer til syne på et tettpakket fly, ikke har et snev av forståelse for at det kan virke påtrengende for andre.

Så er det slik at man bør kalle en spade for en spade og med det mener jeg Anna Rasmussen mest sannsynlig ville fått mindre pes og blitt mindre latterliggjort hvis hun var ærlig på at hun rett og slett hadde lyst til å poste et sexy bilde av seg selv når hun pusset opp, at hun hadde lyst til å ta et kult bilde. Men hun forsøkte kamuflerte det med likestilling og at det menn kan, kan også kvinner. Det er også slik at menn og kvinner er skapt ulike, og uansett hvor mange pupper som dukker opp på sosiale medier og andre steder, vil det for de aller fleste være uaktuelt å fyke rundt med puppene løse og nakne.

Men, viktigst av alt; respekter hverandre for hva som defineres som privat, også de av oss som har et ukomplisert forhold til kroppen men som likevel ikke viser den frem for Gud og Hvermann.

 

Pupper og oppussing.

Å lyve er en kunst, vel og merke ikke en kunst man skal være stolt av men skal man eller må man lyve, bør det være en løgn som er troverdig, en løgn som ikke er så dum at alle skjønner det er nettopp det; en løgn.

Som for eksempel da Anna Rasmussens postet bildet av seg selv der pusser opp, kun iført bukse. Jeg skal ikke påstå at puppene hennes hang og slang, det ville være stygt og en antydning til at hun i så ung alder har begynt å få henge pupper. Mener hun virkelig at man skal tro på at det er helt normalt for kvinner å pusse opp i bar overkropp? Og mener hun, på dønn alvor, at det er helt innafor å sammenlikne menn i bar overkropp med kvinner i bar overkropp? Jeg vet ikke hvor Anna Rasmussen ferdes eller hvilke håndverkere hun har sett i arbeid, men jeg har iallefall enda til gode å se en kvinnelig snekker eller maler som jobber i bar overkropp. Men for all del, hva man gjør innenfor huset fire vegger er jo en annen sak, men jeg har også til gode å høre om noen venninner eller venninners venninner som synes det er praktisk og vanlig å lufte puppene under oppussing.

Mulig det er jeg som er utenfor normalen men når jeg pusser opp, ser jeg ikke så fresh og fin ut som Rasmussen åpenbart gjør. Da er det maling, lim, svette (og noen ganger blod og tårer), alt ettersom hva jeg gjør, klint utover hele meg. Men neida, ikke hos Anna, ikke en svetteperle er å se. Man skulle jo tro at det var rigget til, at hun poserte og var veldig klar over at kjæresten knipset til. Men neida, Anna Rasmussen ble overrasket av kjæresten sin, sånn helt tilfeldig og sånn uten videre.

Det skal du ha meg til å tro lizzom?!

 

Les mer i arkivet » September 2017
hits