hits

Heia lektor Simon Malkenes!

Det er veldig provoserende å lese at 15-16 åringer hyler opp om krenkelse når en lektor gjenforteller om en atferd som ikke kan beskrives som noe annet enn respektløs, både ovenfor læreren men også ovenfor medelever som har mål, som har tanker om fremtiden og som ønsker å gjøre sitt beste for å komme seg langt i livet. 

Når en lærer/lektor rekker ut hånden og ber om hjelp til å kunne gjøre jobben sin bedre, til at lærere generelt kan gjøre det foreldre forventer og krever av de, så lytter man og tar det på alvor. Man kobler ikke inn et mobbeombud! Dette har ingenting med mobbing å gjøre, heller ikke krenkelser. Å bli korrigert, å bli fortalt at man forventer en oppførsel som er akseptabel, en oppførsel som er passende i en gitt situasjon, må man tåle, også 15-16 åringer. Slik er nemlig livet; man kan ikke frese rundt og gjøre som man vil til enhver tid.

Hvor er foreldrene til disse barna? Hva tenker de? Tenker de også at barna deres har blitt krenket eller tenker de at det er faen ikke greit at barnet mitt oppfører seg slik? Som forelder selv ville jeg tenkt det siste; Dette er faen ikke greit, det er ikke dette jeg lærte deg. Kunne ikke falt meg inn å synes synd på barnet mitt hvis oppførselen var slik som ungdommene lektor Simon Malkenes beskriver. Jeg ville umiddelbart gitt han støtte slik at barnet mitt fikk mest mulig uttelling for skoletiden.

Mine beste samarbeidspartnere for utvikling og læring til barnet mitt er skolen og lærere, tidligere barnehagen og personalet der. Det er klart at de skal få lov å si ifra, korrigere og det er også klart at de skal få lov til å be om hjelp, rette oppmerksomheten på faktorer som ikke fungerer. Hva som om læreren brukte forbokstaven og fortalte til offentligheten om en atferd som ikke passer seg? Skulle jeg mene og kreve at barnet mitt skulle beskyttes og skjermes for sin egen atferd, en bevisst og valgt atferd som ødelegger miljøet og ødelegger for andre? Hva er lærdommen i det? Jeg ville selvsagt heller at lærdommen skulle bli at valg får konsekvenser. Dårlige valg får dårlige konsekvenser. Og ikke minst; da må man tåle stormen etterpå.

Takk og lov for lærere og mennesker som Simon Malkenes som faktisk bryr seg om barna våre, ungdommen vår og om fremtiden. Takk og lov for lærere og mennesker som han som vil gjøre en forskjell. Det er slike folk vi foreldre trenger og det er slike folk samfunnet trenger. Og sist men ikke minst; det er faktisk slike folk barna våre trenger.

#simonmalkenes #utdanning #læring #ungdom #barn #krenkelser #krenket #oppdragelse #oppvekst #foreldre #skole #ulsrud #mobbing

Medias makt.

Det er en del ting som irriterer meg noe helt vanvittig men som jeg kan gjøre lite eller ingenting med, som for eksempel at mennesker stopper opp rett utenfor t-bane døren uten en tanke om at det er flere som skal ut av døren, eller når folk stopper opp på toppen av rulletrappen, og bryr seg sånn ca. null om de som kommer bak og har liten lyst å stå å spinne på toppen. En annen ting er når media opptrer som en sulten saueflokk som løper i samme retning, med mord i blikket for å få tak i noe som metter. Et eksempel er da Trond Giske nylig ble beskyldt for å være med på AUF-fest.

Det ble skrevet og snakket om, folk var mer eller mindre i sjokk over at Giske kunne være så respektløs ovenfor varslerne, hvordan unge AUF `ere mente det var et hån mot de, og i tillegg var det mye alkohol på denne festen og hvordan kunne det da gå bra med tanke på kombinasjonen Giske og alkohol?! Dagbladet, Aftenposten og NRK var blant de som rettet pekefingeren mot Giske. Giske selv forble taus. 

Jeg fikk ikke dette til å stemme, kunne ikke se for meg at Giske ville slenge innom en ungdomsfest for AUF, hive i seg mengder med alkohol og igjen miste dømmekraften, og oppføre seg ufint. For all del, jeg kjenner ikke Giske, har aldri møtt fyren og det kommer jeg nok ikke til å gjøre heller. Men her snakker man sunn fornuft, rett og slett. Så ramlet jeg over Erik Stephansen artikkel (Nettavisen) om Trond Giskes påståtte deltakelse på AUF-fest og Stephansen ryddet opp beskyldningene mot Giske, og skriver og det som faktisk skjedde. Historien blir en annen da, en ganske annen. 

Les selv; https://www.nettavisen.no/meninger/erikstephansen/var-virkelig-trond-giske-pa-auf-fest/3423439203.html

En annen sak, uten sammenlikning forøvrig, hvor media, i tillegg til politikere gjør et bevisst valg på hvordan en sak skal fremstilles, hvem som skal få sympati, er denne; https://www.rights.no/2018/04/barn-eller-mann-etter-som-det-passer-seg/

#trondgiske #auf #politikk #trineskeigrande #innvandring #flyktninger #media #journalistikk #journalister #politikere #upassendeoppførsel #metoo #oktoberbarna #mindreårigeflyktninger 

 

 

 

Selvfølgelig skal du kunne forsørge barna dine selv.

Christian Tybring-Gjedde mener at man bør kunne forsørge barna sine selv og kan man ikke det, bør man la være å få barn og blir møtt med massiv kritikk. Jeg kan ikke forstå hvorfor noe så selvfølgelig blir møtt med så mye motstand.

Det er vel ikke unormalt i Norge at man tenker seg om når det gjelder barn, familie og hvilken livssituasjon man er i? Det er vel heller ikke uvanlig at man lar være å sette barn til verden når man vet at man ikke har noe å tilby og ikke evner å følge opp? Selvfølgelig ikke! Politikere snakker mye om barnefattigdom, hvordan man skal bekjempe dette slik at færre barn slipper å oppleve å være på sidelinjen med tanke på for eksempel fritidsaktiviteter, bursdagsfeiringer og ikke minst at de skal kunne spise seg mette hver dag og det ville jo være absurd hvis man klappet foreldre som lever under det som er definert som fattigdomsgrensen et klapp på skulderen og sier "Så bra at dere skal ha flere barn!"

Jeg antar at årsaken til at Tybring-Gjedde får kritikk er fordi dette er sagt i sammenheng med innvandring og da man trå varsomt for å ikke krenke de som frivillig kommer til Norge, de som frivillig velger Norge fremfor et land som et land som er mer lik landet de dro fra. Da er det mye viktigere  fremstå som særdeles forståelsesfulle, særdeles imøtekommende og særdeles liberale slik at verden ikke synes ille om lille Norge. Jeg tror heller verden ler av oss, og gjør de ikke det, så bør de begynne nå.

Hver dag, når jeg tar t-banen til jobb, går det ei romdame og legger lapper på setene hvor det står at hun har tre små  barn, den yngste er bare tre måneder (som han forøvrig har vært det siste året) og hennes mann er handicappet. Hun ber derfor om penger for å forsørge familien sin. Jeg har sett denne damen daglig i ca tre år. Jeg ville veldig gjerne spurt henne, uten å dømme eller ydmyke, om hvorfor hun får flere barn når hennes livssituasjon er slik den er. Jeg kan nemlig ikke forstå hvordan man kan forsvare å sette barn til verden når man bor på gata, under en bro eller du ikke har penger nok til å leve et normalt og anstendig liv. Hvordan kan man forsvare at det er riktig ovenfor barna? Samme med mennesker på flukt, som på tross av at de bor i skitne, gjørmete flyktningeleirer i årevis men likevel spretter det barn ut, ikke bare en gang men flere ganger. 

Jeg kan ikke fatte det. Jeg ser på mitt eget barn og jeg kan ikke tenke meg hvordan jeg skulle klare å ta et valg om å sette barn til verden uten å vite at jeg kunne tilby henne trygghet, forutsigbarhet, mat på bordet og tak over hodet. Uansett hvor mye kjærlighet man har å gi, så er det slik at man kan ikke leve på kjærlighet.

Så er det vel noen som sier at ikke alle barn er planlagt, at kulturen eller religionen forbyr bruk av prevensjonsmidler osv. Mulig det, men som Tybring-Gjedde sier; "I Norge har man et ansvar for egen livsførsel." Ja, så enkelt er det. I Norge er det slik, det er forventninger og krav knyttet til å bo i Norge. Det må vi alle forholde oss til. Liker man det ikke, så er det fullt mulig å reise videre. Og ikke minst; Dette handler om barns liv og hverdag, og kan man ikke gi barn det de fortjener og har krav på, bør man altså ikke sette barn til verden. 

 

 

#christiantybringgjedde #frp #innvandring #barn #barnogforeldre #flyktninger #nav #stønader #vanskeliglivssituasjon #fattigdom #fattigdomsgrensen #dårligøkonomi #økonomi #tigger #tigging #familien #barnefattigdom

Nok kropp, ferdig snakka!

Da jeg ramlet over en blogg hvor overskriften var "Ikke gjør meg usikker på vaginaen min" tenkte jeg hva mange bloggere skulle gjort uten kroppsfokuset som de påstår de er så i mot? Hva skulle de skrevet om og hva skulle de gjort for å få mennesker til å klikke seg videre inn på bloggen deres? Jeg mener, selvsagt selger ord som vagina, pupper, sex osv. Selvsagt blir man nysgjerrig når ei dame snakker om vaginaen sin.

Hva om alle bloggere og magasiner lot være å skrive noe om kropp på noen som helst måte, selv ikke artikler som forteller deg å gi faen i hva andre tenker om deg, gi faen i hva andre mener om kroppen din og godta at man er god nok uansett? Kanskje det ikke ville være så mye å snakke om da?

Vi lever i et samfunn som jager etter et mål om at ingenting skal være tabu. Flott, men betyr det at ingenting skal være privat, at det ikke lenger er noe som er for intimt å dele med andre? Jeg håper ikke det. Mye har åpenbart blitt bedre fordi modige mennesker har fortalt om seg selv, om for eksempel sykdommer, spesielt psykisk syke har fått mer forståelse takket være åpenhet. Samtidig er det en forskjell på å snakke om psykisk sykdom og størrelsen på vaginaer.

Satt på spissen; det kan også være slik at man skaper et problem som egentlig ikke var det før man begynte å snakke om det og fokusere på det. Tema kan på den måten vokse seg større enn det faktisk er. Jenter lurer på hvordan vaginaer skal se ut, om de har en "normal" vagina. Spørsmålet blir ytret/skrevet et eller annet sted og en eller annen svarer at ja, så klart det er forskjell på hvordan man ser ut der nede. Ferdig snakka. Men i istedenfor så haler man ut dette, nører oppunder at man er forskjellig, og så er man i gang med hva som er "fint" og hva som ikke er "fint". Og rundt omkring så er det magasiner som selger pga vaginasnakk, blogger som blir lest og kirurger som tjener grovt på å gjøre vaginaen til usikre jenter og kvinner "perfekt". 

Kan vi ikke bare si at nå er det nok kropp, ferdig snakka!

#kroppsfokus #kroppspress #privat #intimt #psykisksykdom #psykiskhelse #kroppenvår #kroppenmin #skam #tabu

 

Instagram-rompa??

Overskriften jeg leser er noe sånt som at en personlig trener avslører hvordan vi får Instagram-rompe. Innrømmer med en gang at jeg ikke klikket med videre inn på artikkelen, så det er jo mulig jeg gikk glipp av noe som var av stor betydning for rompa mi eller for helsen min. Artikkelen lå nemlig under helsedelen til magasinet. Men jeg tviler på det.

Uansett, jeg vet ikke hva en Instagram-rompe er, men jeg antar at det er noe som er bra, noe "alle" vil ha og som lar seg ordne i løpet av noen sekunder, tror det er bare å stramme en muskel eller to, så har man en fin-fin rompe.

Det jeg i hovedsak tenkte da jeg leste overskriften var for en verden vi lever i, hvor vi konstant forsøker lure hverandre, samtidig som vi ikke lar oss lure. Vi vet hvordan vi skal skape et falsk bilde av oss selv, av kroppen vår og av livet vårt. Vi deler kun det vi synes er bra, på tross av at det bare er en illusjon og at den mest sannsynlig vil bli avslørt fordi så mange, mange viser den samme illusjonen, vet hvordan man skal skape de.

Jeg vet ikke om de er tragisk eller komisk slik vi holder på, mot og med hverandre. Og jeg vet heller ikke hvem vi skal skylde på, om vi i det hele tatt kan skylde på noen, at det har blitt slik. De fleste retter pekefingeren utover, mot for eksempel magasiner, sosiale medier osv. Men hva om vi gjør det motsatte, retter pekefingeren innover, mot det nærmeste?

Som forelder har jeg ansvaret for å forberede mitt barn på voksen-verden, en verden hvor det forventes at man skal takle og tåle alt. For at man skal greie det, må selvtilliten være på plass, man må ha trua på seg selv og man må lære forskjellen på å bry seg om hva andre mener og å bry seg med hva andre mener. Skal du bry deg om hva andre mener til enhver tid, vil man bli aldri være bra nok men bryr deg med hva andre sier, kan man bidra til debatt og endringer. For eksempel; jeg bryr meg ikke om hva andre mener om meg, hvordan jeg skal se ut. Men jeg bryr meg med hvordan kroppen, spesielt kvinnekroppen "skal" se ut og hvordan den blir brukt/misbrukt for å uttrykke et mening, holdning eller et standpunkt. Jeg bryr meg med det fordi jeg synes det blir for mye kropp, for mye av det som er privat og jeg tror ikke at jo mer kropper vi ser, jo mindre blir kroppsfokuset. Med andre ord; jeg velger å være opptatt av en sak uten at det blir personlig for meg. 

Det er kanskje lettere for meg å ikke bry meg om romper og andre kroppsdeler, ikke bry meg om hvordan andre mener jeg skal se ut i en alder av 43. Selvsagt hadde jeg en tid, da jeg var ungdom og litt oppover der, at jeg var opptatt av hvordan jeg så ut, og som jeg har skrevet i et innlegg før fikk jeg utallige kommentarer på kroppen min, som var fyrstikk-tynn. Selvsagt var det kjipt men jeg tenkte aldri på hvordan jeg kunne forandre det, hvordan jeg kunne forandre kroppen min. Min datter er like tynn som jeg var, og selv om hun opplever mye av det same som meg og selvsagt ville vært foruten, bruker hun ikke tid på å forsøke forandre seg. Det går an å både akseptere at man er slik man er, samtidig som man synes andre kommentarer er ufine og gjør en trist.

Mye av årsaken til at man akseptere seg selv og kroppen sin, har rot og utgangspunkt i heimen, mener jeg. Hva vi foreldre gir videre til barna våre, er av stor betydning, så stor at den kan overskygge illusjoner om såkalte perfekte kropper og liv. Neida, jeg mener selvsagt ikke at man har mislykkes som foreldre hvis barna utvikler problemer med kroppen sin og med seg selv. Jeg mener bare at vi kanskje undervurderer foreldres påvirkningskraft og at vi kanskje velger å rette pekefingeren vekk fra oss selv i altfor stor grad. Husk at når vi peker retter pekefingeren mot andre, peker tre fingre på oss selv. Prøv, så ser du. 

#kroppspress #kroppsfokus #kroppenvår #kvinnekroppen #skam #helse #skjønnhet #tenåringer #ungdom #mobbing #kroppsideal #kroppenmin #kvinner #sosialemedier #instagram  

Det gjør vondt å se Listhaug.

Planen var å ikke si noe om bildet av Sylvi Listhaug som ble smurt utover et gatehjørne i Bergen, men jeg klarer ikke la være. Bildet er for drøyt, rett og slett.

Det er for drøyt i den betydning av det går over grensen for hvordan man skal kritisere politikk. Det går over grensen som skiller mellom er mellom person og poltikk. Og det glemmes fullstendig at Listhaug er et menneske, en mor og hun er kona til noen. 

Da jeg så bildet, eller kunstverket som det også bli kalles, vrengte magen seg. Jeg følte jeg fikk innblikk i noe intimt og privat. Noe som verken jeg eller andre skulle se. Hennes nakne kropp, blikket, ydmykelsen og nedverdigelsen, det å bokstavelig bli blottlagt og hengt ut slik at folk kan glo på deg, le av deg og kanskje føle medlidenhet med deg. Om Listhaug følte noe av det jeg akkurat sa, vet jeg ingenting om. Kanskje det bryr henne midt på ryggen å bli malt på denne måten. Jeg tror vel egentlig ikke det.

Så dras ytringsfriheten frem og det argumenteres høyt og lavt hvor mye man skal tåle. Ja, man skal tåle mye i ytringsfrihetens navn men det betyr ikke at man må være ufin, at man må la alle hensyn fare og at man må glemme at det er forskjell på å gå etter saker og å gå etter personer. I tillegg dras Mohammed-tegningene inn som et forsvar for å ytre seg om Listhaug på den måten som det ble gjort her. Alle de muslimene som måtte tåle ydmykelsen av deres profet, en ydmykelse som sikkert ble heiet frem av Frp og Listhaug. Men er det egentlig sammenliknbart? Jeg gjentar; Listhaug er menneske, hun er mor og hun er kona til noen. I tillegg lever hun nå, hun er et menneske i samtiden, ikke et menneske i en religion.

Jeg har aldri stemt Frp og kommer nok ikke til å gjøre det heller. Jeg kan ikke fordra Jonas Gahr Støre eller Hareide. Men det handler ikke om hvem jeg stemmer, hvor i det politiske landskapet jeg er. Det handler heller ikke om ytringsfrihet. Det handler om å se et medmenneske. Det handler om å gå etter saker, ikke personer. Det handler om å vite når nok er nok. Det handler om grenser for hva man kan tillate seg mot andre mennesker. Tydeligvis er det flere som tenker som meg. "Kunstverket" er blitt til en svart vegg.

 

 

#sylvilisthaug #gatekunst #bergen #afk #frp #ytringsfrihet #politikk #politikere 

 

 

 

 

Takk til overvektige kvinner.

Takk til overvektige kvinner for at dere får min tynne datter til å få seg unormal. Takk til overvektige kvinner for at dere får min tynne datter til å føle at hennes kropp er ekkel. Takk til overvektige kvinner for å vise min tynne datter at hennes kropp ikke er like viktig å akseptere fordi den er tynn, ikke overvektig. Takk til overvektige kvinner som sørger for at min tynne datter ikke kan føle stolthet over sin kropp fordi den ikke er overvektig. Takk til overvektige kvinner som lærer min syltynne datter at det å blottlegge hva man tenker om sin egen kropp, betyr å fysisk blottlegge kroppen, vise den frem i sin nakenhet. Og ja, forresten, takk til nabodama som trøstet sin overvektige datter med å rakke ned på min tynne datter ved å si at det er bedre å ha noen kilo ekstra enn å være tynn og usunn som den jenta der.

Da jeg i dag tidlig så Iselin Bestvold på "God Morgen, Norge" snakke om å inkludere alle, kroppspress, være fornøyd med seg selv, tørre å gå på badestranden i badedrakt når man er overvektige og om hennes forestilling "Tøff i badedrakt", kjente jeg irritasjonen stige. Ikke mot Iselin Bestvold personlig, men mot selvmotsigelsen som mange overvektige kvinner driver på med. På den ene siden skal man være stolt av den kroppen man har, vise den frem i all sin prakt, men på den annen side gjelder det kun hvis man er overvektig. Slanke kvinner kan bare våge å vise seg frem, de kan bare våge å si at de er stolt av seg selv og kroppen sin. Overvektige etterlyser rollemodeller for unge jenter (og gutter), de hamrer løs på slanke kvinner som tar bilde av seg selv i undertøyet eller i bikinien og hyler at slik kan de ikke gjøre fordi jenter kan jo tro at de er slik alle skal se ut, slik de bør se ut og dessuten er det nok naken hud nå, mener de. Sekundet etter knipser de bilder av seg selv, viser hvordan "ekte kvinnfolk" skal se ut og da er gnålet om naken hud, forduftet.

Tilbake til min tynne datter, som ikke har disse formene som overvektige kvinner skryter av, former som er selve symbolet på kvinnelighet. Min tynne datter som er svært sunn, som spiser grønnsaker og frukt og som langt i fra er redd for å være i aktivitet men som likevel blir sett på som usunn fordi hun er så tynn. Min kjære, fine tynne datter som ikke kunne bli noe annet enn nettopp tynn da både hennes far og meg selv er tynne. I tillegg har hun arvet min kropps formidable evne til forbrenning, slik at uansett hvor mye vi spiser, legger vi ikke på oss så mye som et gram. Min datter har, i likhet med meg selv, hørt utallige ganger kommentarer om hennes vekt; tynn som en flaggstang, er foreldrene dine fyrstikker, får du ikke mat, holdt deg fast ellers så blåser du bort osv. Men det kan man ikke si noe om, man kan ikke si at dette ikke er greit. Man kan selvsagt si noe, men det skjer ingenting annet enn at det blir ignorert, viftet bort og man blir sett på som dust fordi man klager over et "luksusproblem." Helt til noen skal fremheve seg selv eller rettferdiggjøre sine ekstra kilo. Da er det greit å bruke tynne mennesker som et skrekkens eksempel på hvordan man ikke skal se ut. 

Som sagt, dette er ikke noe personlig mot Bestvold, Jeg heier frem mennesker som sier i fra, som våger stå på en scene og som ikke besvimer av frykt slik jeg når jeg skal snakke med mange mennesker på en gang. Jeg heier på folk som vil gjøre en forskjell, som vil hjelpe andre. Men generelt; det må henge på greip. Man kan ikke motsi seg selv, man kan ikke tråkke på andre mennesker og deres følelser for å få fokuset på seg og sitt. Man må leve slik man lærer. Og jeg kan love at det ikke gjør mindre vondt i mammahjertet å tørke vekk tårene fra kinnet til ei tynn jente som gråter sine modige tårer fordi kroppen hennes er "feil. Ordene som har blitt lest i hørt i media om at former, hofter og pupper, og disse ekstra kiloene, det er helt greit det, det er så greit at det er egentlig slik man burde se ut, ikke tynn, fislete og usunn slik andre visstnok mener hun er, er ord som gjør forferdelig vondt for en usikker jente som skal begynne sin ungdomstid.

Så takk igjen, til de kvinner med ekstra kilo som gjør mot andre det de ikke ønsker andre skal gjøre mot de. 

 

 

#skam #slanking #kroppspress #kropp #ungdom #jenterogkropp #kroppsfokus #kroppsideal #skjønnhet #skjønnhetsideal #mat #helse #trening #overvekt #overvektige #kroppenmin #mote 

Ikke flyktning når man reiser tilbake til hjemlanet.

På NRKs søndagsrevy i går var det en reportasje om Lara, Banos søster som ble drept på Utøya. Lara, som også var på Utøya men  overlevde terroren, fikk besøk av NRK i kurdiske Erbil, som hun og familien flyktet fra i 2000. Lara har det siste året reist jorden rundt , forteller hun, for å finne seg selv. Bare så det er sagt og understreket; Laras opplevelser på Utøya og søsterens død, er grusomt.

Men det er ikke Utøya jeg tenker på når jeg ser reportasjen. NRK tas med inn i huset til Lara og familien, huset de bruker når de er i Erbil. NRKs kommentar om at det er første gang Lara er her uten søsteren, betyr at både Lara og familien har vært i landet, i huset de flyktet fra og endte med å få beskyttelse i Norge. Da er det vel ikke så farlig likevel da, ikke sant? Laras kommentar om at strømmen, "som vanlig har gått" tyder også på at det slett ikke er så uvanlig at familien er der. Huset var stor, svært stort, men det ble bare filmet på utsiden. De ville vel vært litt pinlig å vise frem et flott luksushus, som i aller høyeste grad ble jevnlig brukt av familien, på tross av at de flyktet derfra?

Og selvsagt, det går ikke lang tid uten av Sylvi Listhaug blir et tema og Utøya. Listhaug klarte gjenopplive Utøya og terroren sier Lara og mener også søsteren snur seg i graven. Men det var ikke Listhaug som blandet inn Utøya, det var Ap og Støre som gjorde. Altså partiet som Lara tilhører. Dessuten var det slik at Listhaug ville ta vekk statsborgerskapet til IS-soldater slik norske lover ikke kan beskytte de. Det burde vel være i Lars interesse da IS-soldater dreper nettopp kurdere?

Når Lara i tillegg sier at hun føler seg tryggere i Kurdistan, landet hun flyktet fra, enn Norge pga hat og trusler, ja da er det nesten ubegripelig at hun planlegger å komme tilbake til Oslo til sommeren, etter sin "finne-seg-sjøl" reise rundt omkring i verden og bli politiker, lærer eller journalist. Hva med å praktisere disse yrkene i Kurdistan, i Erbil? Hva med å gjøre en forskjell for landet som hun og familien fremdeles står stått i og som de åpenbart ikke lenger trenge å være redd for å være i?

Nei, jeg er ikke rasist. Nei, jeg har ingenting i mot mangfold i samfunnet vårt. Nei til alle fordummer mot meg som mange vil tenke bare fordi jeg stiller spørsmål fordi jeg rett og slett ikke skjønner greie her. Jeg er bare nysgjerrig.

#terror #sylvilisthaug #rasisme #utøya #flyktning #is #islam #muslim #religion #kultur #kulturforskjeller #frp #fremmedkrigere #utøya

 

Jeg skammer meg.

Jeg skammer meg hver gang jeg må fortelle noen at jeg er 50 % ufør, at jeg dessverre ikke evner å jobbe mer. Jeg skammer meg når jeg må fortelle at jeg bare fungerer 50 % i arbeidslivet, ja noen ganger i livet generelt, fordi et annet menneskets ondskap har delvis ødelagt meg. Jeg skammer meg fordi jeg ikke var sterk nok til å tåle skadene som ble påført min psyke og min sjel, riste traumene av meg og fortsette livet som om ingenting var skjedd.

Men er det min skam å bære? Nei, det er ikke det men like fullt gjør jeg og svært mange andre det. Hvordan vi  skal møte medmennesker som har falt utenfor, av ymse årsaker, er det ingen fasit på og jeg har forståelse for at det er vanskelig å vite at tilsynelatende oppgående mennesker, mennesker full av energi og engasjement ikke er helt friske. Like fullt er det forferdelig vondt å kjenne på følelsen av nederlag, skam, følelsen av å ikke være god nok hver gang man er nødt til å dele "hemmeligheten". Jeg tror ikke at samfunnet bevisst ønsker å få mennesker med psykiske sykdommer til å føle seg slik, men jeg tror det er menneskelig at i noen øyeblikk blir friske mennesker irritert og tenker at hvor vanskelig kan det være å ta seg sammen, alle har vi vel hatt det vanskelig i perioder i livet. Og jeg tror at friske mennesker, i noen øyeblikk, kjenner en form for misunnelse av at noen "slipper" å jobbe når de selv jobber og sliter 7,5 hver dag, fem dager i uken.

Men så må jeg tvilen komme mennesker til gode og tro at når de vet hvorfor psyken og sjelen aldri vil leges helt, så vil det gode i mennesker tre frem og bidra til at skammen reduseres til en størrelse man kan leve med. Helt til neste gang man føler seg tvunget inn i et hjørne og man ser ingen annen mulighet enn til å fortelle sannheten.

Jeg har aldri forventet at alle skal forstå hvorfor jeg har det som jeg har det, den forståelsen vet jeg bare man kan forstå når man har levd i beredskap i mange, mange år, og når beredskapen handler om liv og død og å redselen for å miste den du elsker mest, nemlig barnet ditt. Men jeg har et håp om aksept, en aksept på jeg gjør mitt beste ut ifra de forutsetningene livet har gitt meg, helst med en gang når jeg gjør noe som krever styrke og mot av meg; når jeg viser meg fra mitt mest sårbare.

"Det oppstår tomhet der håpet dør." - Leonard Da Vinci

 

 

#psykiskhelse #psyk #psykisksyk #vanskeliglivssituasjon #relasjoner 

Vixen Influencer Award, en meningsløs og dum prisutdeling?

Jeg har ikke fulgt med så nøye, jeg har for eksempel ikke fått med meg hvorfor noe ble disket i forkant osv i forkant av Vixen Influencer Award, men jeg har fått med meg at noen trakk seg. En av trakk seg fordi prisen var ikke verdt hennes tid mer og en annen trakk seg fordi hun mente at det var bare tomme hønsehjerner som deltok.(mulig ordet hønsehjerne ikke ble brukt men betydningen var vel omtrent den samme) 

Det blogges om ymse, det er noe for enhver smak og interesser og bloggere kan sette dagsorden og forandre inngrodde meninger og holdninger. Men selvsagt, noen blogger uten store mål og visjoner og det er også helt greit. Men å kimse av bloggere og hvordan mange av de jobber, er ikke greit. Spesielt ikke når det kommer fra kollegaer. 

Å uttrykke at denne prisutdelingen ikke betyr noe, den er ikke verdt hennes tid lenger, sier egentlig mer om hvordan vedkommende tenker om seg selv. Ganske høye tanker, spør du meg. Eller en ekstremt dårlig taper, fordi i følge henne skal det visstnok være umulig for henne å vinne da hun ikke faller i smak hos juryen. Selvsagt har man lov til å si nei til arrangementer, dill og dall men kan man da ikke bare takke nei og la det være med det? Må man tråkke på og nærmest gjøre narr av de som synes både utdelingen og prisen er knallbra? Kan man ikke la andre nyte dette uten en bismak av å føle seg litt dum fordi man liker glamouren, kjendisfaktor osv fordi man krysser fingre og tær i håp om å vinne? 

Også var det hun som synes at det var bare pjatt og tomt prat, ikke noe som en seriøs samfunnsdebattant ville være med på. Hun som ikke grep sjansen til å gjøre endringer på nettopp det hun kritiserte. Hun valgte i istedenfor å gå til verbalt angrep på sine bloggerkolleager, et angrep som hørtes ut som at hvis man er pen og opptatt av utseende er det komplett umulig å ha meninger engasjement om samfunnsspørsmål og andre tunge temaer. 

Merkelig måte å vise takknemlighet ovenfor en arena som har sørget for at man blir hørt, at man tjener penger i massevis. Og en merkelig måte å vise at man setter pris på leserne, den hærskaren av fans som har stemt de frem. Forøvrig; det er en grunn til at det sies at taushet er gull, man trenger ikke alltid si hva man mener og hvorfor når det betyr at man sårer andre. 

 

 

 

 

 

 

 

Finn deg en annen jobb!!

Det vil alltid være slik at noen yrker har mer status enn andre og at noen yrker blir brukt til å "skremme" barn og ungdom på bedre tanker når de sløver på sofaen og ikke forstår konsekvensene av valg man gjør i tidlig alder. "Hvis du ikke tar deg sammen, kommer du til å sitte i kassa på Rema!" Eller "Det er sikkert ledig stilling som dasstømmer!" er eksempler på dette. Men, det er jo egentlig helt idiotisk; Hva skulle man gjort uten ansatte på Rema-butikkene og for ikke snakke om hvis det ikke var noen som sørget for at kloakken ble tatt hånd om.

Et annet yrke som er lavstatus er å jobbe i barnehage. Det spiller liten rolle om man er spesialpedagog, barnehagelærer eller barnehagemedarbeider/assistent, sett utenifra. Man skal jo bare leke og være sammen med barna, ikke sant? Men hvordan og hvorfor er det blitt slik?

Å jobbe med barn innebærer et stort ansvar, et våkent blikk, stort hjerte, enormt engasjement og evnen til å se barnet bak atferden. Hvorfor utagerer 4-åringen hele tiden mot andre voksne? Hvorfor vil ikke 3-åringen se voksne inn i øynene? Hvorfor slår 5-åringen andre barn hele tiden? Hvorfor snakker ikke 4-åringen? Det er mange "hvorfor" man som ansatt må finne ut av, som man er pliktig til å finne ut av. Men hvordan kan man det når mentaliteten beskrevet over råder; Å jobbe i barnehage er lett. Riktignok er barnehage forpliktet til  ha et viss antall utdannede pedagoger per barn, men hva skjer når disse pedagogene er unge og mangler erfaring med barn og mangler livserfaring? Og hva skjer når man ikke får tak i pedagoger og barnehager må bruke pedagoger på disp, altså mennesker uten utdannelse. Og enda verre; hva skjer når barnehagene har mest mennesker på disp og unge og uerfarne assistenter som havnet i barnehagen fordi det var der det var lettest å få vikariater, både lange og korte?

Svaret er enkelt; det blir svært vanskelig å få svar på "Hvorfor".

Ja, jeg vet jeg høres negativ ut og selvsagt vet jeg at det finnes mange, mange flotte, kompetente fagfolk men også like mange kunnskapsrike, engasjerte mennesker med mye erfaringer, både med barn og livserfaring som ikke har utdannelse men som gjør et fantastisk innsats og en formidabel forskjell i livet til barn som har det vanskelig. Men det er ikke de som trenger oppmerksomhet, det er de som ikke tar jobben på alvor, som ikke tar barna og ansvaret som følger med på alvor.

Når jeg har jobbet sammen med sistnevnte gruppe, har jeg følt frustrasjon, jeg har blitt lei meg, jeg har blitt sinna og har ikke vært i stand til å faglig  forsvare dette, forsvare driften av avdelingen eller barnehagen. Jeg har tenkt at dette er et sted jeg aldri ville hatt mitt barn. Og det er for jævlig! Det er for jævlig at i 2018 er barn i praksis fremdeles nedprioritert. Det er for jævlig at voksne mennesker som ikke engasjerer seg i jobben sitt, en jobb som er ment for å ivareta de mest sårbare i samfunnet og de som er fremtiden, skal få lov til å fortsette. Det er rett og slett for jævlig!

Hvis det skal bli forandringer, noe det må, er det en begynnelse å innrømme at alt ikke er slik det skal i barnehagene. At man ikke er så nøye på hvem som skal være sammen med barna våre 7,5 time, fem dager i uken. At realitetene ikke er slik det teoretisk skal være. Men våger samfunnet det? Våger daglige ledere og styrere rundt omkring å innrømme dette og våger bemanningsbyråer innrømme at de lar mennesker altfor lett slippe gjennom når det er snakk om å jobbe i barnehager? Jeg håper det men jeg tror dessverre ikke det. 

 

 

#barn #barnogunge #foreldreogbarn #barnehage #jobbeibarnehage #barnehagemedarbeider #barnehageassistent #barnehagelærer #pedagog #pedagogikk #pedagogiskarbeid #barnevern

 

Ikke god nok for å jobbe i barnehage.

Å jobbe i barnehage har alltid vært noe som "alle" tror alle kan. Det er ikke så vanskelig, det er jo bare å leke med barn, ikke sant? Og har man barn selv så er man kvalifisert eller sier man at man er såååå glad i barn, ja da er det i allefall ingen sak. 

Selvfølgelig er det ikke slik men jeg tenker ofte, dessverre, at noe i den gata er det bemanningsbyråer tenker når de ansetter mennesker som skal brukes som vikarer i barnehager.

Før, for en del år siden, da jeg begynte å jobbe i barnehage første gang, var det slik at hvem som helst kunne brukes som vikar; barn av styrere, venner og bekjente osv. Det var liksom ikke så farlig. Så begynte bemanningsbyråer å overta jobben med å finne folk til barnehagene, det var de man kom til intervju til, det var de de man skulle overbevise om at man var rett person til å jobbe med barn, rett person til å vise omsorg, til å se barna med pedagogiske briller, ja rett og slett være den perfekte trygge, gode og forutsigbare voksne for barna og den som gjorde barnehagen et flott sted å være, et sted for læring og vekst. Det var i allefall det jeg trodde jeg skulle svare på og rundt da jeg på nytt skulle begynne å jobbe i barnehage, etter noen års pause. Men nei, slik var det ikke. Intervjuet varte i ca. 10 minutter og jeg fikk ingen spørsmål knyttet til pedagogikk, hvordan jeg ville løst en tenkt situasjon med barna eller andre spørsmål som ville vært relevant for å avgjøre om jeg var en egnet og ansvarlig menneske til å jobbe med fremtiden, noe barna faktisk er. Forøvrig ringte de ikke referansene mine heller.

Jeg var ganske sjokkert, men jeg visste at jeg var egnet og at jeg ville være en fin ressurs i en barnehage og en trygg og god voksen for barna slik at bemanningsbyrået ikke løp en risiko med å sende meg på oppdrag. Jeg har erfaring og jeg har kompetansen. Men er alle intervju så sløve og så lite grundige, skjønner jeg jo at lite har forandret seg siden den gang alt som kunne krype og gå ble satt til å jobbe i barnehage. Med andre ord; faglig kunnskap og erfaring er like lite vektlagt som før og det er både skremmende og merkelig.

Jeg ser vikarer komme og gå og altfor spør jeg meg selv om hvordan dette mennesket slapp igjennom det nåløyet det burde være å jobbe med barn. Ja, nemlig, nåløyet. Jeg ser vikarer som knapt nok kan et ord norsk, vikarer som bare sitter på ræva hele dagen og gjør ingenting, vikarer som er så unge at de omtrent er barn selv og vikarer som ikke engang kan det mest grunnleggende om barnehagelivet og om barn generelt. Dette er helt sikkert fantastiske mennesker men de har ingenting å gjøre i en barnehage. Barna fortjener mer. Barna er avhengige av mer og de trenger mer. Vi, samfunnet trenger barn som har voksne som skjønner de, som kan veilede barna. Fremtiden er avhengige av barn som blir gode voksne og det kan ikke hvem som helst lære barna. 

Selvsagt er det unntak. Selvsagt dukker det opp vikarer som kan, de vet, de har kunnskap og de er en ressurs, en fantastisk ressurs som man kunne ønske man kunne beholde for alltid. Men dessverre skjer det altfor sjeldent.  Og selvsagt utfører ikke alle bemanningsbyråer der ute så slette og dårlige intervjuer som det jeg selv var på. Jeg håper inderlig at det hører med til unntaket. Men vi må tørre å innrømme at barn ikke prioriteres høyt nok, at vi ikke alltid er så nøye med hvem vi lar omgås barn. Når vi tør det, ja da er vi på rett spor med tanke på å prioritere barna, fremtiden vår.

 

kindergarten teacher and kids on creative activities

 

#barn #barnehage #barnehageansatt #pedagogikk 

 

 

 

 

 

Kvinner, behold klærne på!

Kvinner kaster visstnok BH`n nå for tiden, under #nobraclub. Det er nemlig grusomt urettferdig at det ikke gjør det skvidder at menns brystvorter synes gjennom klærne, at det da ikke snakkes om sex, sexobjekt og faens oldemor. Neida, det er bare når det gjelder kvinners brystvorter. For er det noe vi kvinner ikke finner oss i, så er det at noen tenker at vi er sexy, at kroppen vår er til lyst og begjær og at vi viser oss frem. Og det er jo helt klart at ingen tenker det når vi legger ut bilder av oss selv i sexy undertøy, (altså truser da hele greie nå er at vi ikke skal bruke BH) og i bittesmå topper/t-skjorter som er så trange at brystvortene virkelig synes eller at halve puppene synes, men hei, tross alt så er det jo ikke det som er i fokus, det er jo selvsagt t-skjorten hvor det står "No bra Club"

Kvinner må være eksperter på å skape paradokser; Ikke se på puppene mine, på brystvortene mine selv om jeg står halvnaken og forsøker å fremheve brystvorter og pupper. Eller; nå skal jeg faen meg vise alle sammen hvor lei jeg er å kroppsfokuset og utseende, så jeg hiver av meg klærne, full fres på make-up og poster bilder av meg selv på alle sosiale medier. Osv osv. 

Er det bare meg eller er det flere der ute som ser paradokset og ironien i hvordan kvinner krever å bli tatt på alvor og hvordan det egentlig bare virker dumt og mot sin hensikt?

 

 

#nobraclub #sex #sexykvinner #kvinnefrigjøring #kroppspress #kroppsfokus #kvinnekropp 

 

 

 

 

Kristian Tonning Riises versjon vil ingen høre på.

Det ramler inn varsler til diverse partier, men innholdet er det få som vet noe om. Det siste nå er at Kristian Tonning Riise ikke får vite noe om hva varslene om han handler om og Høyre vil heller ikke høre hans versjon av hva som har hendt. Argumentet er at Høyre ønsker å ivareta tillitsforholdet de har etablert til varslerne.

For meg er dette helt merkelig da det da nærmest er fritt frem for hvem som helst å beskylde og anklage menn i Høyre for både det ene og det andre da de ikke vet hva de skal forholde seg til, hva de skal forklare seg om eller forsvare seg mot. Det synes jeg er en farlig retning å gå da det kan være "fort gjort" å smøre tjukt på en episode for å ramme en annen i partiet. For som alle vet; politikk handler om makt, om hvem som har makt og hvem som ønsker å få det. Politikk er ikke fair.

Bare så det er sagt; ingen kvinner (eller menn) skal finne seg i å bli tafset på, og å bli tråkket på av "store" menn (eller kvinner). Det er derfor bra det er blitt fokus på dette og at #metoo-kampanjen ble startet. Men selve #metoo-kampanjen skal heller ikke misbrukes, noe jeg er redd for kan skje. Jeg mener det er naivt å tro at alt som nå ramler inn av varsler er like alvorlige, noe for øvrig Arbeiderpartiet bekreftet da de sa at en del av varslene var lagt til side og vurdert som ikke-saker. 

Hvis det blir for mange ikke-saker, ødelegger det for de som faktisk har opplevelser som har vært krenkende og som har vært så alvorlige at de ikke kan glemmes. Det skal være lav terskel for å varsle, men samtidig må det være lov å si litt høyde på terskelen må det være slik at maktkamp og hevngjerrighet ikke får lov til å være grunnen til varsling.

Og som nevnt innledningsvis; Når mennesker som blir anklaget og beskyldt for hendelser som kan ødelegge livet deres og ikke får sjansen til å gi sin versjon, da har det gått for langt. Slik bør det ikke være i et demokratisk samfunn i 2018.

 

 

#kristiantonningriise #høyre #høyrepolitiker #politikk #metoo #seksuelltrakassering #varsler #ungehøyre #overgrep #sex #tafsing 

Helt greit å si nei til barna.

Som mamma undrer jeg meg ganske ofte over tankegangen til lærerne når det handler om å jevne ut sosiale forskjeller. Dvs, når det handler om å skåne de som er noe dårligere økonomi enn gjennomsnittet. 

Når klassen drar på turer, får de aldri lov til å ta med penger slik at de kan kjøpe seg for eksempel en bolle eller noe å drikke. Det er jo ikke alle foreldre som har råd til å sende med 20-30 kroner og hvis det da blir slik at noen kjøper, andre ikke, vil de som ikke kan kjøpe seg noe skille seg ut på en negativ måte.  Som fattige, som de det er synd på osv. Og for å ikke glemme argumentet at skolen skal være gratis for alle. Men her er paradokset; det er lov å ta med seg kjeks eller noe annet godt og noe ekstra godt i termosen. Jeg vet ikke hva slags relasjoner lærerne har til butikkene de handler i, men for min del må jeg betale for det jeg kjøper. Så med andre ord; jeg må betale for kjekspakken jeg må kjøpe inn til turen og for kakaoen, brusen eller hva det nå måtte være som poden skal ha til turen. 

Jeg antar at de som har dårlig økonomi også må betale når de kjøper inn det som deres pode skal ha med på tur og det er ikke sikkert at det koster mindre enn en bolle og hvis de ikke har råd å kjøpe inn, vil resultatet bli akkurat det samme som lærerne mener de unngår ved å ikke la barna ha  med seg penger på turer; de skiller seg ut fordi de ikke har noe godt å kose seg med på turen, de har bare den vanlige matpakken uten noe ekstra.

Uansett hvor mye vi forsøker skjerme barna for urettferdighet, for ulike sosiale utgangspunkt, ja for den verden vi som voksne opplever stort sett hver dag og blir informert om på alle kanter, klarer vi det ikke. Er det ikke da mye bedre å være realistiske, bruke mer tid på å gi barna verktøy som gjør de i bedre stand til å takle verden slik den er, ikke slik vi ønsker den skal være? Det er ikke alltid man har råd til alt, og noen ganger er 20-30 kroner mye, for eksempel når det er det eneste som står på kontoen og turen er i dag og lønningen kommer om noen dager. Da er det lov som foreldre å si at denne gangen kan ikke poden få meg seg noe ekstra, men at andre vil ha med seg noe og det er helt greit. Å ikke få det som tilsynelatende alle andre har til enhver tid, er faktisk ingen krise, uansett om det gjelder en bolle på en klassetur eller om det gjelder det nyeste innen mote og trender. Jeg vil påstå at that`s life og noe erfaringer på dette når de er barn og ungdom på, gjør de bedre rustet til å forstå verdien av penger og at hva de har er ikke de som definerer de.

 

 

#foreldreogbarn #barnogforeldre #barn #foreldre #oppvekst #oppvekstsvilkår #oppdragelse #økonomi #skolegang #ungdom #dårligøkonomi  

 

Hvis Skei Grande var en mann og 17-åringen var en jente?

For ti år siden gikk Trine Skei Grande og en gutt på 17 år til kanten av en kornåker og hadde sex, frivillig sex. I allefall i følge gutten ( som nå er ti år eldre og blitt en mann) Grande var da det skjedde 38 år, og selvsagt ikke ukjent i politikken. Spørsmålet er da om hun brukte sin posisjon og makt til å få 17-åringen ut i kornåkeren eller hun dette begynte på en fest som ikke hadde noe som helst med Venstre og poltikk å gjøre.

Er det sistnevnte scenariet som gjelder, er det vel ikke verre enn at en godt voksen dame finner seg en unggutt eller en unggutt finner seg en eldre dame. Men likevel;17 år?! Man er jo bare barnet, og man kan jo undre over hva som får ei godt voksen dame til å i det hele tatt kaste blikket sin i retningen av en 17-åring. Eller hvordan kan falle for sjarmen til en 17-åring.

Men er det slik at hun brukte sin posisjon i politikken for å oppnå en posisjon på eller under hos 17-åringen, er det en helt annen historie som krever like tydelig og tøff behandling som de andre som har vist dårlig dømmekraft i nåtid og fortid. Det kan ikke være slik at kvinner slipper unna bare fordi de er kvinner. Det blir for dumt.

 

 

#metoo #trakassering #seksuelltrakassering #trineskeigrande #overgrep #politikk #politikere #venstre #dårligdømmekraft #sex 

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018