Mensen like naturlig som bæsj. Og like ekkelt.

For noen dager siden postet en blogger et innlegg om hvor naturlig mensen var, om at det nesten ikke var lov til å synes mensen er ekkelt, samt et bilde hvor hun viste at blodet var gått gjennom trusa i løpet av natten. Utgangspunktet var at hun hadde overhørt to gutter snakke om hvor ekkelt det var når kjæresten hadde mensen.

Da lurer jeg på følgende; Er det slik at ingenting av det som er naturlig, er ekkelt? Og er det slik at alt som er naturlig skal man snakke om?

Nei, mener jeg. Bæsj er naturlig, alle driter, men vi sitter vel ikke å snakker om det rundt bordet eller i andre sosiale settinger. Vi synes babyer er søte, men synes vi bæsjen også er så søt at vi snakker om den? Nei, så klart ikke. Eller enda verre; poster bildet av bæsjen som ligger i do.

Selv om jeg er kvinne selv, synes jeg menstruasjon er ekkelt. Jeg ser ingen glede ved å det renner ut blod mellom bena mine, at jeg må bruke penger på bind eller tamponger eller at jeg blør igjennom klærne fordi jeg får mensen når jeg er så uheldig å ikke ha et bind eller en tampong med meg. Uansett hvor naturlig mensen er, og det faktum at uten menstruasjon hos kvinner ville verden dødd ut ( ingen mensen, ingen barn ), er det ingen grunn til at mensen skal være  et hett samtaleevne. Like lite som bæsj og tiss.

En annen ting er jo at vi er forskjellige. Hva vi definerer som privat, varierer. Mensen er noe som er privat, for min del og for svært mange andre også. Det må det være rom for, det må være lov. Jeg savner det perspektivet i denne dele-alt-av-det-private-og-intime verden vi lever i. Alt skal snakkes om, alt skal man ta bilde av og alt skal deles, under påskudd av at ditten eller datten er naturlig, ditten eller datten skal ikke være tabu osv. Mye har godt av å komme frem i lyset, mye har godt av å trekkes frem slik at det ikke blir tabu mer og mennesker slipper å skamme seg. Men ærlig talt, er mensen i denne kategorien?

Jeg har ingen problemer med at gutter og menn synes mensen er ekkelt. Hvorfor skal de synes det motsatte, at det er noe som er fint og vakkert? Bare fordi det er naturlig og bare fordi det er kvinner som har mensen og kvinner skal ikke menn snakke noe negativt om? Hvis det var to kvinner som denne bloggeren overhørte på bussen, og som brukte de samme ordene for å beskrive og snakke mensen, ville det neppe blitt denne type reaksjon. Kanskje hun heller ville sagt seg enig at den derre jævla månedlige blødningen er no' dritt.

Det synes i allefall jeg den er. Ekkelt, upraktisk og den koster penger. Og privat.

 

 

 

Me too har seksuelt trakassert kvinner.

"Me too have sexually harassed and assaulted women. Trump." En innrømmelse som verden aldri får selvsagt. Eller "#metoo have been sexually harassed or assaulted by Trump." Tenker den listen ville blitt lang. 

 

 

"If you have been sexually harassed or assaulted write me too as a reply to this tweet."

Slik begynte skuespiller Alyssa Milano #metoo-kampanjen, en kampanje som skulle synliggjøre at svært mange kvinner blir utsatt for seksuell trakassering. Og det ble virkelig synliggjort! Det er nesten ikke til å tro at så mange menn synes å tro så lite om kvinner, at så mange menn tråkker på kvinner og behandler de som noen som er mindre verdt enn menn. For mange menn fikk denne kampanjen store konsekvenser; I USA ble en skuespiller øyeblikkelig fjernet fra filmer og serier, andre kjendiser måtte stå frem i all sin skam osv. Men det er et paradoks, et stort paradoks; USAs president, en mann som gjentatte ganger har blitt anklaget for seksuell trakassering, en mann som hele verden har hørt han snakke nedlatende og stygt om kvinner, en mann hele verden har hørt si at kvinner kan man gjøre alt med, grab them by the pussy osv. Denne mannen blir ikke rørt. Han går fri.

Det er hyklersk. Det er feil og det er enormt provoserende. Det snakkes og skrikes om at menn med makt misbruker, det er nettopp denne makten som gjør at de mener de kan trakassere, det er makten som gjør at kvinner føler seg misbrukt. Det er makten som gjør at balansen blir skjev. Men likevel sitter verdens mektigste mann fortsatt uberørt og gang på gang trakasserer han verbalt kvinner. Det er denne verbale trakasseringen vi ser og hører, det er den som media slipper gjennom men likevel ikke gjør noe med. Da kan man jo bare tenke seg hva som skjer i det skjulte. Når en mann oppfører seg slik i all offentlighet, sier det seg selv at det som skjer utenfor offentligheten er mye verre.

Penger er løsningen for verdens mektigste mann. Penger, enormt med penger, til å betale kvinner til å holde kjeft om hva han har gjort mot de, hvordan han har tatt på dem på en upassende måte, hvordan han har snakket til kvinner på en upassende måte. Hvordan sex har blitt snakket om på en upassende måte. Så kan man selvsagt mene mye om kvinner som tar i mot penger for å tie. Og man kan mene mye om menneskene rundt presidenten som også tar i mot penger for å holde kjeft om hva de ser og hva de hører.

Jeg har selvfølgelig ikke gjort en grundig stykke journalistisk arbeid med tanke på presidentens liv og oppførsel, dette er kun min synsing og min mening. Men jeg tør likevel påstå at presidenten ikke er i nærheten av å behandle kvinner med respekt og at hans oppførsel mot kvinner burde få konsekvenser slik det har fått for andre menn. Det er kvalmende at USAs president går fri, det er feigt og det er hyklersk.

#donaldtrump #kvinnersrettigheter #metoo #seksuelltrakasering #trakasering #sex #makt #maktmisbruk

 

Jævla nordmann!

Er ute og går tur med hunden min. I øyekroken ser jeg noen barn gjemme seg bak en tilhenger som står like ved. De lager bjeffelyder ett par ganger men jeg gidder ikke snu meg, Uansett, hunden min kaster et lite, uinteressert blikk mot barna og vi går videre. Så hører jeg; "Jævla nordmann!!" En av de andre barna  spør hva som skjer. "Hunden så på meg, for faen!"

Jeg undres på hvilket forhold disse barna egentlig har til Norge. Gutter alle sammen, i 9-10 års alder, alle med utenlandsk opprinnelse men garantert født og oppvokst i Norge, ut fra språket å dømme (Da mener jeg at det var perfekt norsk). Og jeg undres på hva Norge og nordmenn gjør som er så galt at integreringen mislykkes. For den må jo være mislykket for svært mange når barn vokser opp og ikke føler seg hjemme i sitt eget land. Ja, nettopp deres eget land. Norge er deres eget land, det landet som de er født og oppvokst i. Det landet som de skal føle seg knyttet til, og det landet de skal føle kjærlighet til. Ikke sinne og til tider hat.

Nå mener jeg selvsagt ikke at det nødvendigvis ligger hat bak å rope "Jævla nordmann!" Uttrykket "Han er sin fars sønn" eller "Hun er sin mors datter" sier noe om at vi er like vårt opphav, ikke bare når det gjelder utseende men også når det gjelder meninger og holdninger. Vi påvirker barna våre og noe blir sittende hos de gjennom hele livet, noe preller av når de selv blir voksne. Når jeg hører ikke-etniske norske barn snakke om Norge og nordmenn i negative vendinger, blir jeg litt skuffet og litt sint. Skuffet fordi at vi (samfunnet) ikke klarer å inkludere, men sint fordi det skinner gjennom at det er ikke barnas opplevelser som uttrykkes, det er foreldrenes. Da er man over på et annet tema; hvorfor mislykkes integreringen? Er det fordi Norge og nordmenn rett og slett suger på dette området? Eller er dert fordi det for mange som kommer til Norge synes det er lettere å holde seg til sine egne enn å være sammen med nordmenn? Er det fordi det er bedre å holde på egne tradisjoner og kultur enn å også ta til seg det nye? Er det lettere å være et offer en en vinner? Eller er det slik at vi Norge stiller for lite krav til de som kommer hit? Og er det slik at grunnen til at vi ikke stiller krav er at vi er så livredde for å bli kalt rasister?

Jeg tåler godt å bli kalt for "Jævla nordmann" av 9-10 åringer. Men jeg vet at pulsen min ville steget betraktelig hvis jeg møtte de samme guttene om noen år og de fremdeles gikk i en gruppe og ropte etter meg.

Hat avler hat. Det sier seg selv hvor ansvaret må ligge.

 

#rasisme #kulturforskjeller #hat #innvandrerbakgrunn #innvandrerbarn #barnogforeldre #barn #foreldre #gutter #oppvekst #barndom

Terror skaper sinne, sorg og hevntanker. Det er naturlig.

I går rammet terroren igjen verden og oss, denne gangen i New York. Selv om avstanden er stor fra lille Norge til USA, er avstanden kort med tanke på medfølelse. Det fordi vi nå lever i en verden hvor trygghet ikke kan måles på samme måte som før.

I etterkant av terrorangrep, snakkes det om at de som rammes, landet og deres befolkning, skal ta tilbake hverdagen. De skal ta tilbake livet som for øyeblikket ligger i ruiner fordi man har mistet en mor, en søster, en far eller en bror. Eller andre man elsket. Livet må gå videre, sies det. Ja, livet må gå videre. Hverdagen stopper ikke opp, en dag blir avløst av en annen. Men det er lov å ta seg tid til å tenke. Det er lov å ta seg tid til å være redd og til å sørge. Men er det egentlig det?

Utøya skulle tas tilbake og den skulle tas tilbake med en gang. Vi skulle ikke la en feig og patetisk terrorist kontrollere livene våre, følelsene våre. Vi skulle vise verdighet. Ro. Stoisk ro. Vi fikk ros fra den store verden for hvordan vi håndterte traumet vi var blitt påført. Men verden der ute undret seg også; Hvor ble det av sinnet? Hvor ble det av sorgen? Hvor ble det av bitterheten? Hvor ble det av hevntanker? Hvor ble det av en atferd som ville vært naturlig for mennesker som har mistet barna sine på en så grusom måte?

Den atferden kom etterpå. Når hverdagen tilsynelatende var tatt tilbake. Når blitzlampene fra verden ikke lenger var konstant rettet mot vårt lille land. Når det ble tid for ettertanke. Da slet ungdommen og de pårørende. Noen ble voldelige, andre falt fullstendig sammen mentalt. Og da kom erkjennelsen om at det ikke ble laget rom for å vise sinne, bitterhet, sorg. Og hevntanker. Å legge lokk på følelser er noe vi alle vet ikke er bra. Før eller siden vil det koke over og da er det mange som kan ble skadet. For eksempel via vold, som er en måte å få utløp for alt det som syder og koker inne deg men som du ikke får lov til å vise.

Å oppleve å være millimeter fra døden eller være pårørende til noen som ikke hadde den millimeteren til å redde livet sitt, er grusomt. Man vil aldri glemme det. Den følelsen ligger som en stein på hjertet til evig tid. Steinen slipes kanskje ned med tiden. men da snakker vi om svært, svært lang tid. Terror er enten drap eller drapsforsøk. Terroristen lykkes eller mislykkes. Men det vil alltid være ofre, uansett. Enten så dør man eller så er man nær døden. Det setter spor.

Samfunnet vil aldri mer bli det samme som før. Trygghet er ikke lengre det det var. Før var tryggheten noe ganske forutsigbart. Nå er den uforutsigbar. Det må vi forholde oss til og da må det være rom og aksept for at vi må sette oss ned å tenke over hvordan vi kan gjøre det uforutsigbare mer forutsigbart. Hvordan vi kan gjøre det utrygge mer trygt. Hvordan vi kan skape oss et samfunn etter disse premissene, etter nye premisser. Og en ting til; la oss også være sinte, frustrerte, sørgende mennesker. La oss få ut alle disse følelsene som dukker opp når vi føler oss truet og utrygge. Det betyr ikke at vi har tapt, at vi har gitt etter for terrorisme eller at vi lar terror styre hverdagen vår. Det betyr bare at vi er kloke mennesker som tar forhåndsregler og som lever ett er realistiske prinsipper, ikke fantasier.

 

#terror #terrorist #religion #terroraksjon #terrorinewyork #trusler #nyverden #verdenssamfunnet

Mamma til en tenåring.

Det blir skrevet mye om hvor tøft og vanskelig det kan være når barna er små, størrelse baby og noen år oppover. Mødre ser ut som takras, fedre litt mindre takras (de har tross alt ikke har pupper og slipper litt unna fordi de ikke trenger være "melkeku"), lite, om noe søvn, oppgulp og oppkast er dandert over klærne, man tror man hører ungene skrike når de faktisk ikke gjør det fordi man er blitt så vant til det osv osv. Lista over ting og tang som får den berømmelige Helvetesuka til å virke som en sydenferie sammenliknet med livet til småbarnsforeldre, er visstnok lang. Jeg slapp unna alt det der, livet som småbarnsmamma var lekende lett. Det som ikke er lekende lett er livet som mamma til en tenåring.

 

Jeg skjønner det ikke, jeg skjønner det faen ikke, hvordan det er mulig at en 13-åring kan verbalt kneble meg, få meg til å trykke frem noen ubestemmelige lyder som liksom skal gi mening, men som selvsagt ikke gjør det fordi kombinasjonen av total undring og frustrasjon over "fornuften" til en tenåring, gjør meg småsprø. Ikke nok med det, men i tillegg hører jeg meg selv via avkommet mitt; setninger som jeg har sagt, som der og da rommet erfaring og klokskap man får igjennom livet, kommer nå tilbake i rasende fart og biter meg i ræva med full styrke. Etterfulgt av; "Det var jo det du sa, ikke sant mamma!?"

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har forsøkt å forklare at joda, det var mine ord men det var jo ikke det jeg mente, situasjonen var en annen osv. Men tror du det hjelper? Selvsagt ikke. Jo mer jeg forklarer og snakker, jo mer vikler jeg meg inn i et nett av ufornuft og mangel på logikk, før jeg i mitt stille sinn må konkludere meg at jeg nok en gang har ramlet, tatt et skikkelig mageplask rett ned på avkommets bisarre tenåringsnivå. Tapet er et faktum hver gang.

Helt til avkommet en gang så følgende; "Du er den voksne her, du må oppføre deg som en voksen!" Helt riktig, det er min oppgave og mitt ansvar og være den voksne. Jeg gikk i tenkeboksen, både fordi avkommet mitt så treffende hadde formulert det jeg selv følte, men motivet var jo ikke edelt, motivet var jo å legge inn enda en fulltreffer på mammaen sin. Men uansett, det var en riktig observasjon og et signal på at jeg måtte skifte strategi. Hva kunne jeg gjøre for å i det minste vinne et slag eller to, selv om jeg tapte "krigen"?

Jeg kunne være akkurat det avkommet etterspurte; en voksen. Og hva gjør en moden voksen når usakligheter hagler og fornuften er fullstendig fraværende? Jo, man forholder seg rolig, sier "Jeg hører hva du sier" og "Da må vi være enige om å være uenige." Og tilslutt; "Jeg har sagt det jeg har å si, jeg har lyttet til deg og nå anser jeg meg som ferdig her og går vekk." Punktum. Ferdig snakka.

Det hjalp. Men selvsagt gjorde det avkommet dritt forbanna. En krangel eller diskusjon ble ikke langvarig, den ble svært kort. Men lunta til a' mor som før var kort, ble plutselig lang. Fråden som nesten kom ut av munnen min og det usammenhengende bablet, forble inni kjeften. Med andre ord og kort fortalt; avkommet fant det lite morsomt å tirre opp mamma og kravet om en voksen mamma, kom og beit avkommet i ræva.

For all del; det er mange år igjen av tenårene og strategien må garantert legges om utallige ganger. Men jeg vet ikke hva som er verst; søvnløse netter pga småbarnsperioden og alt den innebærer eller søvnløse netter pga tenåringer, med alt det innebærer. Uansett, en fasit festet på stumpen når barn så dagens lys, ville være å foretrekke.

#foreldreogbarn #tenåring #foreldre #barn #oppvekst #barndom #ungdom #mamma #mammahjertet #morogbarn #relasjoner

Barnet mitt er ikke som "alle andre".

Min første tanke var; "Mitt barn skiller seg ut på en negativ måte, det er faen meg ikke ok! Dette må jeg ta med skolen!" Og mammahjertet freste skikkelig helt til jeg roet meg ned og tenkte meg om.

Bakgrunnen var noe så enkelt som et klassebilde. Læreren mente at det ville være gøy om alle elevene hadde på seg eller med seg noe som fortalte om fritidsaktivitetene deres, som for eksempel en håndball for de som spiller håndball og en fotball for de som spiller fotball. Sikkert kjempe gøy for de som faktisk har en hobby de brenner for, for de som har en fritidsaktivitet og for de som har funnet sin plass i et fellesskap utenfor skoletiden. Mitt barn har ikke det. X antall aktiviteter har vært forsøkt men uten at det har vekket det store engasjementet. Mitt barn synes det er best å lese en bok, spille på Ipaden eller pløye seg gjennom mengden av informasjon på nettet og finne frem til både nyttig info og unyttig info om ting og tang, pussige hendelser og viktige hendelser. Og selvsagt synes mitt barn at det også er helt ok å ligge på sofaen og glo på en film eller serie. Når venner er på diverse treninger, er altså avkommet mitt veldig fornøyd med å være hjemme å sysle med sitt.

Det er sikkert mye en kan ta tak i, reagere på og være uenige i det jeg akkurat skrev, som for eksempel hvor mange timer det er innafor å være klistret til en Ipad eller om man bør "tvinge" barn til fritidsaktiviteter osv. Det kan vi ta en annen gang. Det dette innlegget handler om er hvor selvfølgelig det er å ha et program etter skoletid og hvor vondt det kan gjøre i mammahjertet når barnet ikke passer inn og er "som alle andre."

Det var ikke bare mitt barn som ikke hadde en fritidsaktivitet og de hadde spurt læreren hva de skulle gjøre, hva de skulle ha med seg eller ha på seg. Lærerens respons var, det var i allefall mitt inntrykk, at de måtte grave litt i fortiden, det kunne jo væres lik at de hadde tatt vare på håndballen, fotballen eller innebandy-køllen som ble lagt ganske raskt på hyllen fordi sporten ikke passet barna likevel. Eller barna passet ikke til sporten. Barnas argument var da klokt og på sin plass; Men skulle ikke bildet fortelle noe om hvem vi er idag, hva vi liker å gjøre idag? Ikke for ett år eller to tilbake. Det hadde ikke læreren noe godt svar på.

Ideen om å ha med seg eller på seg en effekt med seg som gjenspeiler hvem du er, er ikke så verst men da må det være rom for andre ting enn bare idrett. Tenk så gøy det ville vært hvis hun som elsker å bake og lage mat torde stille i forkle og en øse i hånden, hvis den som digger å lese bøker kunne sitte med en stabel med bøker i fanget. Eller hun som bruker fritiden sin på å spille teater. Eller de som finner underholdning og lærdom på nettet kunne hatt sin Ipad i hånden, uten at det automatisk ble sett på med skeptiske blikk og antagelser om både det ene og det andre. Eller at de som uttrykker seg gjennom tegning og maleri. Eller de som skriver historier, slik som også mitt barn gjør (på Ipaden ja) kunne vist det frem. Da snakker man mangfold! Men neida, idrett er det som teller, det som gjør det interessant.

Hvorfor mammahjertet freste, vet du nå; jeg så umiddelbart en situasjon hvor barnet mitt ikke var "som alle andre", en situasjon hvor hun sto utenfor fellesskapet. Men hva gjorde at fresingen stoppet? Jo, da jeg tenkte at dette er en fin mulighet til å forberede barnet mitt til voksenlivet.

Det høres litt brutalt ut; forberede et barn til voksenlivet. Barn må få lov til å være barn så lenge de kan. Men alt med måte. En liten dæsj realisme skader nok ikke. Det vil komme situasjoner senere i livet hvor man ikke er del av "gjengen", hvor man føler seg som fisk på land. Skal man da gjøre alt man kan for å passe inn selv om det kjennes feil eller skal man våge å være den man er? Gå for det siste, mener jeg; våge å være den man er. Å følge strømmen betyr nødvendigvis ikke at det går i riktig retning, det viser historien utallige eksempler på. Men det kan være vondt å stå utenfor, selv om man har valgt det selv og det er nok den smerten som gjør at det det letteste er å gi etter. Da er det desto viktigere å kjenne på smerten, bruke smerten til noe konstruktivt; til å lage den plassen du fortjener, du i de andre som også er utenfor. Når man makter å gjøre det, er man ikke lenger utafor, men man er innafor.

Dèt skal jeg formidle til mitt barn og forhåpentligvis på en måte som huskes og kan dras frem senere i livet. Og kanskje vil idretten dominere mindre på bildet slik at andre egenskaper kan komme tydeligere frem.

#foreldreogbarn #barnogforeldre #barn #barnogunge #ungdom #foreldre #oppvekst #oppdragelse #oppvekstvilkår  #vokseopp #barndom #idrett #barneidrett #fritid #fritidsaktiviteter

Ta fra de som har minst og gi til de som har mest.

Jeg er veldig glad regjeringens forslag om å kutte ned på dagpengene til arbeidsledige, ble nedstemt. Å ta fra de som har minst, gjøre det vanskeligere for de som allerede har det svært vanskelig, er neppe veien å gå for å få flere ut i jobb. Tvert i mot. Man får flere ut i depresjon og motløshet.

Selvsagt kan det ikke være slik at det lønner seg økonomisk å stå utenfor arbeidslivet, at det lønner seg å motta dagpenger. Skal velferdssamfunnet bestå, må alle bidra. Men det er faktisk ikke slik at alle kan bidra. Ikke fordi de ikke vil eller har lyst men fordi de ikke får det til. De får ikke jobb, uansett hvor mange søknader som sendes inn og uansett hvor mye man står på. Arbeidsmarkedet i dag er beintøft. Jeg erfarte selv da jeg var jobbsøker at jeg ikke fikk en svært enkel kundeservice-jobb, jeg kom ikke engang til intervju, på tross av at jeg var mer en nok kvalifisert for jobben. Det var et skikkelig slag i trynet, for å være helt ærlig. Og et skikkelig slag på selvtilliten.

Jeg har trua på folk, jeg mener de aller, aller fleste av oss ønsker å jobbe. Vi ønsker å bruke kompetansen vår, vi ønsker å være nyttig og å bidra og vi ønsker å være del av et fellesskap. Og vi ønsker å tjene penger på akkurat dette. (For de som har nok penger, kan kompetansen, bidraget og fellesskapet prioriteres uten at økonomi spiller en rolle men det er en annen sak) Tror regjeringen så dårlig om sine medborgere at de mener arbeidsløse er late snyltere som bare ligger og ruller rundt på sofaen og er tilfreds med å måtte snu på krona både en og to ganger? De må jo tro det, hvordan ellers kan de forsvare at de kutter så mye i dagpenger? (Forslaget var forøvrig å kutte like mye i dagpengene til arbeidsledige som de gir aksjeeiere får i skattelette)

Jeg kan ikke forstå filosofien som går ut på at ved å ta mer fra de som har minst, så vil motivasjonen komme for å gjøre mer. Og at ved å gi mer til de som har mest, vil de motiveres til å gjøre mer. Å leve et liv og en hverdag helt på grensa for hva man kan tåle av begrensninger og utfordringer som et resultat av dårlig økonomi, som igjen er et resultat av mangel på arbeid, er så belastende at man ikke skjønner det før man har prøvd det selv. Og hvilke politikere har noen gang levd på en slik grense? Hvilke politikere har kjent det knyter seg i magen når barna har bursdag fordi det kommer til å koste penger? Hvilke politikere har kjent det knyter seg i magen når barnet kommer hjem med en bursdagsinvitasjon fordi du vet at en gave koster penger? Jeg tør påstå at ingen politikere har kjent den følelsen. Jeg er også ganske sikker på at ingen politikere har vært i den situasjonen at hver eneste dag, hele dagen, går bort til å skrive søknader og å få avslag. Men på tross av nedturer og bekymringer skal man likevel klare å være gode og opplagte foreldre, man skal være en søster eller bror, man skal være en sønn eller datter og man skal være en venn. Rollene og forventningene forsvinner ikke selv om jobben og pengene har gjort det.

Politikere må komme ned på landjorda. Og når, eller hvis de noen gang gjør det, håper jeg de lander rett på ræva. Eller med et skikkelig mageplask. Eller på en måte at de kjenner de får et slag under beltespenna. Jeg kan gjerne stå der, på nedlandingsplassen og informere dem om at det bare blir verre og når de spør "Hvorfor" skal jeg vende det døve øret til og rett og slett ikke bry meg.

#arbeidsledig #arbeidsløshet #arbeidsmarked #nav #dagpenger #utenarbeid #jobbsøker #arebidssøker #arbeidsmarked #sosialeytelser #arbeidsledighet #

Modig av Jon Arne Riise.

"Jeg kunne vært med på mine barns første skoledag, men jeg valgte å ikke bli med." Det er Jon Arne Riises ord. Mennesker som våger erkjenne at valg man tidligere har gjort, er feil, de er smertefulle og de har påvirket andre enn en selv, er modige. Slike mennesker beundrer jeg.

Men det betyr selvsagt ikke at jeg forstår Riises valg eller mener de er riktige. Jeg vet ikke hva som kom i veien for at han ikke var der på sine barns første skoledag, men la oss anta at d et var jobben hans, altså fotball, som kom i veien. Eller, kanskje mer presist; han tillot at jobben kom foran barna. Men han er slett ikke den eneste. Dessverre.

Å føle man står skviset mellom jobb og familie, kjenner de aller fleste av oss på noen ganger. Jeg kan ikke snakke på vegne av andre, men de gangene jeg først og fremst har tenkt hvordan jeg skal det til slik at jobben blir prioritert fremfor barnet, har jeg ganske så umiddelbart kjent et vondt stikk i hjertet. Hvordan kan jeg la jobben høvle over barnet mitt, hvordan kan jeg tro at mitt fravær på noe som er superviktig for barnet mitt, ikke betyr noe? Om det er dårlig samvittighet eller rett og slett skam jeg kjenner, vet jeg ikke. Det jeg vet er at jeg gjør urett ovenfor det mennesket som betyr mest for meg, det mennesket som er min verden. Takk og lov navigerer dette stikket meg i riktig retning, og jeg lar jobb være jobb.

Men det er ikke så lett for alle, dette med å la jobb være jobb. Ikke fordi man ikke vet innerst inne hva som er riktig å gjøre, men fordi man har en arbeidsgiver som verken er forståelsesfull, som i tillegg til å være sjef, også er et godt medmenneske. På min tidligere arbeidsplass var personalmøtet på samme dato og tidspunkt som skoleavslutningen til en av de ansattes barn. Selvsagt ville moren dra på skoleavslutningen, det var hennes sønn første og han skulle opptre. Men det var ikke rom for å ikke møte på personalmøtet. Jobben var viktigst, mente sjefen. Kom hun ikke på møtet, ville det av sjefen tolkes som om hun ikke brydde seg om jobben sin, at hun ikke var med på å dra lasset, han hun sviktet sine kollegaer og sin sjef. Hvordan sønnen hennes ville tolket av mamma ikke kom på han første skoleavslutning i 1. klasse, hvor han stolt skulle vise frem sitt bidrag, er unødvendig å fortelle. Det sier seg selv.

Det finnes foreldre som gjør slik Jon Arne Riise gjorde; tar et valg om å utebli. Men slik Riise nå erkjenner, så gjør det vondt. Med alder kommer gjerne innsikt og med innsikt kan smerte komme. Det finnes sikkert også foreldre som går gjennom hele livet sitt, uten å være tilstede i barnas liv og uten å kjenne verken et stikk av dårlig samvittighet eller skam. Men det tror jeg er unntaket. Mitt poeng er at det bør, alltid, være rom for å prioritere barna på spesielle anledninger. Foreldre skal slippe sjefer eller kollegaer som rynker på nesa når vi velger barna våre. Når vi velger å se poden stå på scenen, så stolt og så lykkelig fordi mamma og pappa er der for å se han lykkes. Og mislykkes han, går nok det også bra fordi mamma og pappa er der for å trøste.

Siv Jensen viser respekt for indianerkvinner.

Sånn ja, da kan man visstnok ikke kle seg ut som indianer mer. Søren, jeg som synes indianerkvinner er så vakre! Mitt kjennskap til indianerkvinner begrenser seg riktignok til filmer og serier men likevel; tøffe, vakre damer. Å leve ut en fantasi om å være noen man beundrer og til og med er litt misunnelig på en gang i året, er nå fy-fy.

Jada, jeg vet at det ikke var nordmenn som først reagerte på Siv Jensens kostyme, det var amerikanere, men de fikk støtte fra Ulrikke Falch og sametingspresident Aili Keskitalo. De mente at Jensen gjorde narr av en urbefolkning. Min tanke var det motsatte; Jensen, i likhet med andre som kler som ut indianere men også for eksempel politi eller cowboy, gjør det fordi de synes disse folka var kule (politi har vi fortsatt). Jeg tenker at når vi å forsøke å etterligne de på en positiv måte, ved å ville være slik som dem, er det av respekt.

Men neida, man krenker i stedenfor. Greit nok er kulturen en annen i USA, og som nevnt over var det amerikanere som først reagerte på Jensens kostyme. Men vi er da i Norge, er vi ikke? Skal jeg synes det er helt ok at amerikanere tar med seg sine holdninger og sin bagasje hit og fortelle meg at jeg krenker noen når jeg faktisk viser respekt? Nei, det synes jeg ikke er ok.

Jeg heier frem toleranse og jeg heier frem retten vi har til og si ifra når andre tråkker over en grense. Men det må være en fornuftig balansegang. Vi kan ikke tenke at mennesker gjør alt i verste mening. Vi kan ikke få helt tunnelsyn. Skal vi voksne for eksempel si til døtrene våre til de ønsker å kle seg ut som Pocahontas eller til sønnene våre når de ønsker å kle seg ut om indianergutten Yakari at det kan de ikke fordi det er krenkende. Jeg er ganske sikker på at barna ville stått som et spørsmålstegn og lurt på hvordan i alle dager de krenket sin heltinne og helt ved å ville være som dem. Eller skal barna slippe unna fordi de jo "bare" er barn? Men på den annen side; skal ikke vi lære barna våre rett og galt, uansett?

 

 

 

 

Kanskje vi alle skal sette oss ned rundt leirbålet, røyke en fredspipe sammen og ikke gidde å la oss krenke eller irritere over alt mulig.

 

Jeg er så misunnelig!

Selv om jeg ikke liker å innrømme det, er jeg misunnelig. Ikke på alt og alle men på de som får til det jeg selv ønsker. Jeg er misunnelig men ikke på en syk, smågal måte. Bare på en sånn måte at jeg registrerer at det de har, vil jeg også ha. Eller få til.

Her er en liten, meningsløs lister over ting og tang som gjør meg misunnelig;

1. Folk som tjener penger på å blogge. Jepp, jeg er misunnelig på Pilotfruen og andre fruer, pappahjerter og andre hjerter. De kan leve av å skrive, og det er kult det. Å skrive, mener jeg.

2. Jeg er misunnelig på de som tør reise på måfå rundt omkring i verden, uten å planlegge så innmari mye. Bare pakke sammen familien og litt klær og legge ut på reise. Eller de som ikke har familie å pakke ned, som bare har seg selv å tenke på.

3. Jeg er misunnelig på de som slår sammen punkt 1 og 2; Reiser rundt omkring og blogger om hva de opplevelser og tjener penger på det.

4. Jeg er misunnelig på de som klarer å ta bilder, bilder som er fantastisk flotte uansett hva motivet er. Jeg og speilreflekskameraet mitt er relativt ofte ikke på lag. Jeg har en klar formening om hva jeg skal ta bilde av og hvordan det skal bli, men et eller annet sted mellom tankene mine og ta-bilde-knappen, oppstår det en teknisk feil. Resultatet blir rett og slett ikke det jeg så for meg.

5. Også har vi de foreldrene som er like stødig som "Mannen" og Veslemannen" uansett hvor krakilsk barna deres oppfører seg. De er jeg veldig misunnelig på. De lar seg ikke vippe av pinnen, de blir ikke svar skyldig. De er liksom pedagogisk riktig tvers igjennom.

6. Jeg er misunnelig på de som har den type hund som dilter etter eieren ute, som driter i alt som skjer rundt. De har bare øyne for eieren sin. Min hund må gå i bånd. Langline er det meste den får av frihet på en god stund. Den har nemlig øyne for alt annet enn meg når vi er ute. Hjemme derimot, er jeg heldig hvis jeg kan gå på do i fred.

7. Jeg er misunnelig på de som faktisk liker å lese såkalte klassikere, de som ikke lider seg gjennom Shakespeare og alle andre visstnok store kunstnere. Det må jo være flott å slenge ut sitater i hytt og gevær og i festlige lag.

8. Apropos festlige lag; jeg er misunnelige på de som digger festlige lag. Jeg orker ikke. Jeg synes det er topp med en dårlig bok og rødvin.

9. Jeg er misunnelig på de som snakker mange språk. Det eneste jeg har å slå i bordet med, er når folk sier "Det er helt gresk for meg" så kan jeg faktisk si at det er det ikke for meg. Mitt kjennskap til det greske språket er nemlig ikke så aller verst.

10. Sist men ikke minst; jeg er misunnelig på de som har noe bedre å skrive om enn hva de er misunnelige på.

Uansett, god søndag til alle:-)

Lederjævelen.

"Jeg synes det er så stort at deg å ansette ei som meg. Det står det respekt av."

Det var mine ord til min tidligere sjef, en sjef som viste seg å være dratt opp fra Helvete. Det kommer jeg tilbake til men først hva er "ei som meg". Jo, det var ei dame som hadde vært ute av arbeidslivet, i allefall det vanlige, A4 arbeidslivet, i noen år. Det var ei dame som hadde fått seg et kraftig trøkk i livet men var på vei opp igjen. Det var ei dame hvor svik og skam var en del av dama og det var ei dame som følte seg liten innvendig men hver dag samlet mot til å være en del av samfunnet igjen. Denne dama ble ansatt nettopp pga av dette, ikke på tross av det men det skjønte jeg ikke da. Jeg skjønte ikke at jeg tilsynelatende var den perfekte ansatte hos et forskudd firma med en forskrudd lederstil. Jeg skjønte ikke at jeg skulle formes, at jeg skulle trampes på og at jeg skulle gjøres enda mindre.

Men de gjorde en feilvurdering av meg; kroppen min, hodet mitt, alt hos meg skrek "Alarm, mennesker som dette har du møtt før, ikke glem, jente!" På grunn av det, kom jeg meg bort derifra tilslutt. Riktignok etter å ha forsøkt å overse galskapen fra ledelsen og mine egne varsellamper en god stund, men jeg kom meg vekk. Jeg sa opp.

Firmaet ble anmeldt til Arbeidstilsynet og jeg er sikker på at det brenner i ræva deres, jeg er sikker på at ledelsen føler de mister kontroll, at de ikke sitter med gode kort på hånden. Men likevel fortsetter de å lyve, likevel fortsetter de å manipulere. De forsøker, men om de lykkeslike godt nå, tviler jeg på. De er avkledd, om enn for en liten stund.

Sjefen her var altså dratt opp av Helvete, som jeg skrev innledningsvis. Hvordan han var uten lederhatten på, vet jeg ikke. Hans arena, der han kunne gjøre seg selv større ved å gjøre andre mindre, var på arbeidsplassen. Der kunne han være konge, der kunne han finne mestringsfølelse ved å psyke mennesker ut og ned, der kjente han på følelsen av kontroll og makt, noe som ble til maktmisbruk. Maktsyk. Mennesker som ikke enda har rukket å falle i "unåde" skjønner ikke hva som er galt, de skjønner ikke hva andre snakker om. Dag og natt, så forskjellig kan atferden være, avhengig om man er innafor eller utafor.

Da jeg var innafor, da jeg ikke hadde opplevd den mørke siden, syntes altså jeg at denne sjefen viste storsinn ved å ansette "ei som meg". Ei som viste seg å være jævla god i jobben sin, aldri syk og alltid pliktoppfyllende. Og sterk. Ei som ikke lot seg fortrylle og falle nesegrus i beundring. Ei som satte grenser for seg selv. Men da ble jeg utafor.

Men hvorfor skriver jeg dette? Fordi jeg er forbanna! Fordi jeg hører at han fortsetter å lyve og fordi han fremdeles behandler ansatte som søppel. Men også fordi jeg er stolt av enkelte av de ansatte, de som har våget å bekrefte det Arbeidstilsynet viste før de kom på besøk. Det står det respekt av!

#dårligleder #arbeidsplass #arbeidsmiljø #arbeidsplass #dårligsjef #lederstil #ledere #psykiskhelse #dårligarbeidsmiljø #psykopat #manipulator #manipulasjon #skam

Feitere folk.

Her om dagen uttalte Mari-Mette, leder i Landsforeningen for overvektige, at gjennomsnittsvekten hos nordmenn øker. Graff mener det er et klasseproblem, det handler om økonomi. Sunn mat koster mer enn usunn mat. Det er et faktum, men jeg tror at fullt så enkelt er det ikke.

Jeg tenker at fokuset på kropp påvirker vekten, og da mener jeg ikke bare på på den måten at mange føler de aldri når opp til det såkalte idealet, og man sammenlikner seg selv med mennesker som har hatt utallige runder i photoshop eller mennesker som lever et liv som er ekstremt helsefarlig. Jeg mener at bilder og meninger om hvordan en "ekte" kropp skal se ut; hengepupper, strekkmerker, ja i det hele tatt, slik kvinner egentlig ikke har lyst å se ut. Jepp, jeg skriver kvinner fordi det er kvinner som stikker seg ut. Ja, og jeg mener at uansett hvor mange kvinner som poster bilder med strekkmerker, hengepupper osv, er det ingen som ønsker seg noen av delene. At de er komfortabel med det og ikke bryr seg, er en helt annen sak. Og det er greit selvsagt.

Mitt poeng er at uansett hvor man snur seg, er det fokus på kropper. Nakne kropper og kjønnsdeler brettes ut både her og både der. For meg toppet det seg, slik som jeg har skrevet om i forrige innlegg, da VG Helg zoomet inn på fjorten fitter, og deres eiere som fortalte om forholdet de hadde til deres private deler. Det er umulig å glemme å tenke på kropp, det er umulig å drite i kroppsfokuset. Det er til å bli deppa av, så deppa at trøstespising er løsningen. Så deppa at man ikke gidder å gå på trening eller gå seg en tur. Så deppa at man bare blir i sofaen, rett og slett.

Jeg har skrevet det før men jeg skriver det igjen; For å få et sunnere og mer avslappet forhold til kropp, men også en kropp som ikke er overvektig, må man få lov til å glemme kroppsfokuset, også det fokuset hvor intensjonen er å normalisere alt som har med hvordan kroppen ser ut. Jeg tror det virker mot sin hensikt.

La kroppen få være i fred, både din og min kropp. La oss ta en liten pause.

#kroppsfokus #kroppspress #kroppenvår #kropp #sunnkropp #vektproblemer #holdevekten #slanking #slankeseg #nakenhet #naknekropper #depresjon #trøstespising #trening #kosthold #livsstil #sunnlivsstil

 

Fjorten fitter til frokost.

Vaginamonologene. Fjorten kvinner viser frem sitt underliv. Og betror seg om skam og stolthet.

Det var teksten på forsiden av VG Helg, og selvsagt et bilde av underlivet til en kvinne, delvis dekket til. Men det var ingenting i forhold til hva som var inne i magasinet. Fjorten fitter, i nærbilde. Skikkelig close up.

Jeg er ikke prippen. Sexlivet mitt er på topp og jeg har et avslappet og naturlig forhold til kroppen min, også når jeg er naken. Hvordan puppene mine ser ut eller hvordan underlivet mitt ser ut, sammenliknet med andre, bryr jeg meg sånn ca null om. Men jeg hater å få andres intimdeler presset på meg, jeg hater å ufrivillig se andres kjønnsdeler når jeg minst venter det, som for eksempel når jeg skal nyte lørdagsmorgenen med magasinet og en kaffekopp.

De fjorten bildene som var i VG Helg, var vemmelige. Og bare så det er klart; underliv, uansett om det tilhører kvinner eller menn er ikke vemmelig, kropp er ikke vemmelig. Men for meg blir det altså vemmelig når det dukker opp overalt, hvor det ikke engang passer seg i brette ut for eksempel fitter i nærbilde.

Alt dette snakket og fremvisning av nakne kropper forsvares med at vi skal ha et naturlig forhold til kroppen vår og andres kropper. Kropp er ikke flaut, kropp er ikke skammelig osv. Helt enig at kropp ikke skal være flaut og helt enig i at vi ikke skal skamme oss over kroppene våre. Men hjelper det virkelig å brette oss ut overalt? Neppe. Jeg tror faktisk at man kan bli enda mer kroppsbevisst og kroppsfiksert hvis man hele tien og overalt blir møtt med andres nakenhet og en forventning om at å vise seg naken er det som er mest naturlig. Holder man igjen, enten man er sjenert eller man, slik som jeg mener at min nakne kropp er faktisk ikke for alle å se, ja da er man unormal. Utrolig provoserende!

For en tid tilbake snakket en rektor om hvor idiotisk det var at når garderobene var blitt pusset opp, hadde det blitt satt opp skillevegger i dusjen. Det var helt på tryne, mente rektoren, for hvordan kunne barn da få et naturlig forhold til kroppen. Seriøst?!?! Jeg tenker det var mange barn på den skolen som var glad for skillevegger; nå kunne de dusje uten klær på, nå kunne de stå i fred å vaske seg, nettopp uten å være kroppsbevisst.

Nå må vi bremse opp og tenke oss litt om. Hva er det vi gjør, hav er det vi legger opp til at normen i samfunnet skal være? Jo, etter min mening er det et unaturlig perspektiv på nakenhet og kropp, på hva som er privat og hva som ikke er privat. Ungdom deler nakenbilder av seg selv, de filmer når de har sex og deler, de deler de mest intime og private av seg selv, uten å forstå konsekvensene. Vi som voksne forstår konsekvensene, men likevel fortsetter flertallet å heie frem at vi skal vise oss frem. Det er et paradoks som må tas på alvor.

#kropp #kroppenvår #kroppspress #kroppsfokus #fokuspåkropp #nakenhet #sex #barn #ungdom #barnogungdom #naken #skam #stolthet #kvinner #underliv #kvinnekropper

Familieære i skolegården.

Trine Skei Grande må da føle seg sånn passelig dum! Hun dro til Stovner vdg skole for å lære om integrering  (og for å vise at hun var mye bedre enn Listhaug, som dro til Sverige) men så viser det seg nå at rektor ikke kan garantere for et trygt og godt arbeidsmiljø, verken for ansatte eller elever. Trusler og vold er en del av hverdagen på denne skolen.

Grande dro til Stovner fordi skolen har et stort antall elever med minoritetsbakgrunn og dermed skulle de vite mye om integrering. Men er det ikke slik at nettopp fordi skolen har et flertall av elever med minoritetsbakgrunn, så har de ikke lykkes? Når det for så mange elever er uaktuelt å gå på Stovner, kanskje spesielt for etniske norske, så er vel ikke denne skolen det beste eksemplet på vellykket integrering?

Hva skal Grande gjøre nå? Fortsette å fremheve Stovner vdg skole som et godt eksempel? Hva skal politikere gjøre nå? Fortsette å lukke øynene for realitetene og bruke dialog som virkemiddel, et virkemiddel som ikke fungerer? Hva skal foreldrene til ungdommen som går på Stovner gjøre nå? Akseptere at barna deres sloss og truer fordi det de egentlig gjør er å forsvare familiens ære?

Jeg tør påstå at hvis dette var en skole hvor etniske norske var i flertall,  ville ikke slike forhold bli tatt i med silkehansker. Ingen politikere ville tråkket varsomt, redd for å provosere eller si noe krenkende. Det ville blitt ropt varsko høyt og tydelig, alle ville uttrykket at dette var uakseptabelt, det ville blitt stilt krav til foreldrene og tiltak ville blitt igangsatt.

Og det ville vært en normal reaksjon på en situasjon hvor barn og voksne må leve med vold og trusler.

#kulturforskjeller #vold #trusler #skoleelever #elever #skolehverdag #foreldre #barn #foreldreogbarn #ungdom #oppdragelse #skolerioslo #osloskolen #stovner #stovnervdg #lærer #lærerogelev #ære #familieære #skolegård #skoletid #minoritetsbakgrunn #intergrering #minoriteter

Provoserte muslimer.

Onsdag gikk høringsfristen ut for regjeringens forslag om å forby plagg som helt eller delvis deker ansiktet i barnehager og utdanningsinstitusjoner. Det kan virke som om svært mange er imot forslaget, et forslag som for eksempel har blitt kalt "fremmedartet og dramatisk" av Norges Handelhøyskole. Andre offentlige instanser mener dette vil provosere muslimer unødvendig og et annet argument er at et slikt forbud vil hindre at enkelte tar utdannelse fordi forbudet ikke lar seg kombinere med å sitte på skolebenken.

Jeg har vært i muslimske land og jeg har vært i moskè og det kunne ikke falt meg inn å ikke følge det som var skikk og bruk i deres land, med tanke på kultur og religion. Jeg har vært i land hvor det den ortodokse troen råder og forholdt meg til det. Det har ikke opplevd det som dramatisk å følge skikk og bruk til land jeg har besøkt og oppholdt meg i over en periode. Jeg har heller ikke følt meg provosert over at jeg det forventes at jeg forholder meg til hva som er normen der. Jeg kan selvsagt være uenig, og ikke bry meg, men da gjør jeg det innenfor huset fire vegger.

Å forholde seg til hva som er skikk og bruk i et land, å forholde seg til hva innbyggere opplever som "innafor" er en selvfølge når man frivillig kommer dit. Det betyr ikke at man velger bort sin egen kultur, at man for kaster fundamentet i livet vekk. Men alt til sin tid.

Jeg skal være ærlig å si at jeg ikke ville hatt mitt barn i en barnehage hvor en eller flere av personalet brukte niqab. Jeg vil at barnet mitt skal se ansiktet til den omsorgspersonen jeg stoler på skal ivareta barnet mitt når jeg er på jobb. Barnet mitt skal slippe å føle seg utrygg fordi hun ikke ser den den delen av menneske som er aller viktigst for å skape tillitt og nærhet; nemlig ansiktet og ansiktsuttrykk. Det samme i en skolesituasjon; jeg ville protestert kraftig hvis barnet mitt ikke så ansiktet til læreren sin, den personen som barnet mitt i stor grad er avhengig av å føle tillit til, føle at læreren ser barnet mitt, den læreren som vet at og kan sende et lite, nesten umerkelig smil tvers over klasserommet som sier jeg ser deg, jeg forstår deg, det er i orden.

Hvordan det er for en lærer eller en foreleser å undervise for mennesker som man ikke ser ansiktet til, så der skal jeg faktisk la være å mene noe. Det jeg vet er at noen lærere mener det er uholdbart å ikke se ansiktet til eleven din, andre mener det er uproblematisk.

Men for meg, uansett situasjon, er det både problematisk, dramatisk og egentlig ganske provoserende å måtte kommunisere med et menneske som jeg kun kan se øynene til. Uansett hvordan jeg vrir og vender på det, er det ikke naturlig og vil heller aldri bli det, å se kun øynene til et menneske. Det må jeg få lov til å mene, uten at det gjør meg til rasist, fordomsfull eller hva det nå måtte være jeg kan bli kalt bare fordi jeg ønsker at vi mennesker skal se hverandre.

Dessuten er det et lite paradoks her; vi nærmest krever at folk skal vise seg naken både her og både det, bretter du ikke ut kroppen til i all sin nakenhet i sosiale medier har man et unaturlig forhold til kroppen sin og det er ikke måte på hvor rar man er. Private deler skal ikke dekkes til, de skal flashes og vises frem. Lærere på skoler snakker varmt om fellesdusjen, og skillevegger er fy-fy. Ansiktet derimot, når det gjemmes bort, har vi merkelig mye toleranse ovenfor det.

#islam #muslim #religion #utdannelse #niqab #nikab #kulturforskjeller

Slutt å vær så naiv!

Alle har man sin grense for hva man tåler av det man opplever som trakassering og skittkasting og når man kjenner den grensen er nådd, setter man en sluttstrek. Det er forståelig og helt innafor. Det er menneskelig.

Men ærlig talt, jeg må jo undres litt over hvor naiv det er lov å være når enkelte tilsynelatende er overrasket og overrumplet over oppmerksomheten man får når man gjør noe som ikke henger på greip, noe som ikke overhodet ikke gir mening for andre enn en selv.

Å ytre seg i det offentlige rom er en ekstremsport og man bør være veldig tykkhudet for å tåle alt som blir sagt og ment om en selv. Dessverre, fordi man burde kunne ytre seg og være uenige med de fleste; jeg mot verden liksom, uten å bli trakassert men slik er realitetene ikke og det vet alle og for de som ikke vet det, tar det ikke lang tid før man skjønner tegninga. Slik at for ei som for eksempel da har blogget i 8 år, er det veldig merkelig at vedkommende ikke har lært noe underveis om hva som vekker reaksjoner og hvorfor. Er det virkelig mulig å være så naiv? Og er det virkelig meningen at vi skal tro det er mulig å være så naiv?

Som jeg skrev innledningsvis; alle har sin grense og når et menneske sier ifra at nok er nok, skal det respekteres. Likevel kan jeg ikke unngå å kjenne meg bittelitt provosert over at det for noen er det enklest å legge ansvaret for hvordan man har det over på andre. Nei, vet du hva; jeg synes faktisk det er jævla provoserende at når konsekvensene av egne handlinger blir negative, blir for voldsomme, retter man pekefingeren på andre fremfor å bruke tid på selvrefleksjon. Skal ikke se bort ifra at det ville dukket opp en erkjennelse i retning av noe sånt som "dette la jeg kanskje opp til selv." Eller "jeg burde tenkt meg bedre om før jeg postet ditt og datt". Eller "Jepp, jeg har nok vært naiv."

Husk; når du retter pekefingeren din mot andre, er det tre fingre som peker tilbake på deg selv.

 

Anna Rasmussens engasjement, hva er egentlig det?

Anna Rasmussen skriver følgende på bloggen sin; "Ja, jeg lager syke overskrifter. Ja, jeg er ute etter klikk for å tjene penger. Ja, jeg har barn. Ja, jeg kan være åpen om kropp, og vise mye mer enn kanskje akkurat du hadde gjort. Ja jeg er ute etter å provosere og engasjere, men det er noe helt annet enn å be om å bli hatet. Så fortell meg en ting. Fortell meg hva jeg har gjort deg, du som bruker så mye tid på å skrive piss til meg? Hva har jeg gjort deg personlig?"

Å bli tråkket på, kalt stygge ting og bli utsatt for kommentarer som er usaklige og hinsides all fornuft og folkeskikk er aldri, aldri ok, uansett hvem man er. Å føle at man er hatet må være en grusom følelse. Med det perspektivet kan jeg forstå Anna reaksjon.

Men, fordi det er et lite men her, når man velger å gjøre slik Anna gjør, nemlig lage syke overskrifter for å innhente klikk som kan gi penger i kassa, når man velger å bruke en naken kropp for å få oppmerksomhet men samtidig forsøker å få folk til å tro motivet er noe annet, som for eksempel oppussingsbildet der Anna påsto budskapet var at når menn kan pusse opp i bar overkropp, så kan jenter også og dro inn likestilling, og når man bevisst velger å provosere, ja da må man også forvente reaksjoner. Men det betyr ikke at alle som reagerer, hater Anna eller det hun gjør.

Jeg hater såvisst ikke Anna, hvordan i all verden kan jeg hate eller mislike noen jeg ikke kjenner? Men jeg må innrømme at jeg ikke forstår helt hva budskapet hennes er, hvilket engasjement hun forsøker å skape. Det er selvsagt mulig Anna har en agenda om å skape debatt om ting og tang som er viktig i et samfunn, eller at hun har en hjertesak, men det har ikke jeg fått med meg. Kanskje jeg ikke har lett godt nok eller lest bloggen hennes godt nok til å oppfatte det.

Samfunnet trenger mennesker som skaper debatt og som utfordrer tankesett, det er helt nødvendig for forandring og utvikling. Ofte så må situasjoner og livssituasjoner settes på spissen, nesten tas til det ekstreme slik at budskapet kommer tydelig frem nettopp for å provosere mennesker til å stå frem og mene noe. Men en viktig forutsetning er da at budskapet ikke forsvinner bak nakne kropper, fnis og fjas.

Så var det dette med at Anna til stadighet hører hun er en dårlig mor fordi hun ofte viser seg naken og med puppene ute. Jeg er selv mor og jeg kan levende forestille meg hvor jævlig det må være for Anna å bli angrepet som mor, at mennesker som ikke kjenner hverdagen deres, privat og personlig, påstår hun er en dårlig mor, utelukkende fordi hun viser seg naken. Det skal mer til enn nakenbilder for å være en dårlig mor. Anna vet sikkert hvordan hun skal fortelle og forklare barna sine at hennes bilder er et resultat av at hun har et avslappet forhold til sin egen kropp, og at hun kanskje også er stolt av kroppen sin og viser den derfor frem. Det er riktig for henne, men det må også være rom for at for flertallet er det slett ikke naturlig å vise seg så, bokstavelig talt, blottet for offentligheten og det er kanskje noe Anna må ta mer innover seg; ulikheten mellom oss mennesker på hva som er naturlig for hver enkelt og se reaksjoner i lys av det, og ikke bare som et personlig angrep på henne og hat.

Forøvrig; skuespiller Sven Nordin har vist seg naken i utallige filmer, blant annet i filmen "Sønner av Norge". Har aldri hørt han er blitt beskyldt for å være en dårlig far. Like lite som jeg hørt andre mannlige skuespillere, både innenlands og utenlands, har måtte forsvare seg ovenfor beskyldninger om dårlig farskap ved å vise seg naken i filmer, reklamer eller hva det nå måtte være som vanlige folk får ta del i. Man kan jo undres om kvinner er mer utsatt.

Som Anna selv skriver, gir pengene hun tjener på bloggen barna en økonomisk fordel som er med på å gjøre fremtiden sikker og forutsigbar. Hvem ønsker ikke det for barna sine? Alle ønsker selvsagt at de hadde et slikt utgangspunkt. Når sure kommentarer om at hun tjener penger på bloggen dukker opp, kan det være den berømmelige Janteloven som stikker seg frem og misunnelse, ikke sant? Men det er kanskje ikke alle som er komfortabel med å bruke kroppen med jevne mellomrom som et lokkemiddel for å tjene penger. Jeg er i den gruppen, men som sagt; det gjør ikke Anna til en dårlig mor. Og det vet vi vel alle sammen, innerst inne?

En siste ting; kvinner er kvinner verst. Kvinner og mødre er ofte raske med å dra frem "dårlig-mor" kortet ovenfor andre. Da en viss frue tok en bilde av seg selv i undertøyet noen dager etter fødselen, et bilde som ikke viste at dama hadde skviset ut et barn noen dager før, var det mange som mente hun var en dårlig mor, stakkars barn som hadde en mor som brukte tiden på seg selv, som ikke lot seg forfalle. I tillegg dukket det opp utallige bilder av mødre i bare undertøyet som viste hvordan man skulle se ut, hva som var fasiten. Strekkmerker, mager som ikke hadde fått tilbake sin vanlige form, mødre med trøtte tryner osv osv. Dette er jo noen år tilbake men jeg blir fremdeles provosert. Jeg kjente meg igjen i fruens bilde av seg selv, det var akkurat slik jeg så ut da jeg hadde skviset ut mitt barn. Ikke fordi jeg trente, ikke fordi jeg var spesielt sunn og ikke fordi jeg prioriterte meg selv fremfor barnet mitt men fordi jeg hadde flaks og gode gener. Men det våget jeg ikke si noe om. Jeg orket ikke irritere på meg usaklige (og kanskje misunnelige) kvinner og mødre.

Og det er kanskje det som er poenget mitt; våger man å irritere, provosere og engasjere, må man tåle stormen. "Man skal velge sine kamper" er det et ordtak som sier. Har man en kampsak, et engasjement, ja så få det tydelig frem, ikke la pupper og nakenhet forstyrre budskapet.

#annarasmussen #kvinner #kvinnererkvinnerverst #misunelse #janteloven #mor #mamma #dårligmor #foreldre #fedre #kropp #kroppsfokus #kroppspress #nakenhet #mødre #engasjement #barn #foreldreogbarn

 

 

Hijab, bare et tøystykke?

Fatima Almanea, skribent og AP-politiker skriver i en kronikk blant annet følgende; "Et ikke ubetydelig antall mennesker ser på hijab som den største trusselen mot deres levesett. Disse kjemper med ord og handlinger mot at muslimske kvinner skal ikle seg et lite tøystykke."

Tøystykke? Nei, så enkelt er det vel ikke. Hijab, som hun kaller et tøystykke, symboliserer noe, og så vidt jeg vet er tøystykket ment for å hindre menn i å la seg friste av kvinnen. Tilsynelatende uansett alder, fordi små jentebarn også blir ikledd hijab. At selve hijaben isolert sett blir betraktet som en trussel, kan jeg ikke være enig i. Jeg føler meg for eksempel ikke truet, verken på vegne av meg selv eller samfunnet, når jeg ser en kvinne med hijab. Jeg føler mer undring og jeg har et ønske om å forstå hvorfor muslimer velger å bosette seg i Norden eller i vestlige land fremfor muslimske land hvor de kan praktisere religionen sin og bære hijab uten at folk reagerer. La oss snu på det; det ville vel være mer praktisk og naturlig for en kristen som ønsket og mente det var helt nødvendig å vise og praktisere sin religion å bosette seg i et vestlig land? Eller ville løsningen være å bo i et muslimsk land, stå på krava og forvente og kreve at samfunnet skulle legge til rette for hans eller hennes kristne religion og praktisering av den?

Det finnes mange ulike trossamfunn i Norge, og mangfold beriker, uten tvil. Men man må våge å kalle en spade for en spade; når hører man for eksempel sikher rope høyt og kreve sin plass i samfunnet med tanke på religion?

Dialog er et ord som blir brukt ofte i sammenheng med muslimer, og selvsagt er dialog å foretrekke da dialog har som mål å finne fellesskap og gode løsninger. Men det kan virke som om dialog er et tomt ord, et ord som blir brukt for at ikke-muslimer skal akseptere islam. Hva om muslimer viste noe mer forståelse for at mennesker i Vesten ikke helt forstår islam, forstår hvorfor for eksempel små barn blir ikledd hijab? For når barn blir ikledd hijab for å ikke friste menn, hva sier det da om muslimske menn?

Frykt er skumle greier, og ofte er selve frykten, selv om den er både irrasjonell og ubegrunnet, er den der til det motsatte er bevist mange, mange ganger. Jeg vet for eksempel at når jeg ser en muslimsk kvinne på bussen, ikledd niqab, er det selvsagt en forsvinnende liten sjanse for at det skjuler seg en terrorist under klærne. Men likevel blir jeg engstelig. For det første av erfaring. Mange selvmordsbombere er ikledd niqab, det er et faktum. Verden har forandret seg. Alt kan skje, plutselig og uten forvarsel er man rammet av ondskap. Men også fordi jeg er vokst opp i et samfunn hvor man så ansiktet til mennesker rundt en og ansiktsuttrykk sier mye om et menneske. Jada, det er også terrorister som ikke dekker seg til, som viser ansiktet sitt og vi klarer ikke fange opp terroristhandlingen i forkant likevel. Men å bare å se øynene til et menneske, ikke resten av ansiktet, skaper usikkerhet. Og frykt. Sånn er det bare for uansett hvordan man snur og vender på det, er det mer naturlig å vise ansiktet sitt enn å dekke det til.

Men tilbake til tøystykket. Uansett bakgrunn behøver vi mennesker ikke alltid forstå, men vi trenger å akseptere. Jeg aksepterer hijab, selv om det er på jentebarn, jentebarn som er altfor små til å velge. Men jeg forstår det ikke. Jeg aksepterer at muslimer flytter eller flykter fra den ene siden av kloden til den andre og bosetter seg i Norden eller Vesten, på tross av at det er land som er nærmere og hvor islam har en naturlig plass og hvor det da er lettere å leve som muslim. Men jeg forstår det ikke. Jeg aksepterer også at noen muslimske kvinner velger å bære niqab i Vesten, men heller ikke det forstår jeg ikke.

Det betyr ikke at jeg er fordomsfull, uvitende eller rasist. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg har forsøkt å forstå, men jeg gjør det altså likevel ikke. Er det da noe galt med meg? Eller kan det være at forklaringene som muslimer selv gir, rett og slett er litt uforståelige?

#religion #islam #muslim #vesten #hijab #niqab #dialog #kultur #fordommer #frykt #rasisme

Siste puppeord er sagt.

Egentlig skulle jeg ikke skrive mer om Anna Rasmussens puppebilde, så interessant er jo ikke et par pupper tross alt. Men det som er litt interessant er folks meninger og reaksjoner. Ikke minst Annas eget tilsvar tilsvar på andres reaksjoner.

Igår la hun ut en video av seg selv hvor hun svømmer naken, og hun skriver; "Free the nipple. Siden det er så himla mange som likte å ta å gjøre narr av puppebilde mitt med å legge ut samme bilde uten noe mål og mening. Det er en kropp, folkens, hva er greia? Jeg har min kropp, du har din kropp. Så her er et innlegg i samme sjanger, totalt blottet for mål og mening."

Men andre la jo ikke ut samme type bilde uten mål og mening. Målet og meningen var vel å påpeke at de oppfattet Annas dokumentasjon på gulvlegging, med puppene ute og i en ikke akkurat typisk positur for gulvlegging som et noe pussig innslag. Det var Annas påstand om at kjæresten sånn helt uten videre og uten at hun var forberedt, dro frem kamera og knipset til. Det er her troverdigheten svikter.

Jada, så var det dette med kropp da, at kropp ikke er noe rart, ekkelt eller noe å skamme seg over. Helt enig! Men som jeg skrev om i siste innlegget; at man har en mer privat forhold til sin egen kropp, betyr ikke an man skammer seg, at man synes kropp er ekkelt og rart. Det betyr bare at man velger å ikke vise den frem overalt.

Jeg ser også at ordet mobbing er blitt flittig brukt mot de som med undring ser hvordan nakenhet kan knytte stil oppussing. Stakkars Anna, blir det sagt, jenta blir jo mobbet! Vel, jenta er 20 år, jenta har blogget i mange år og jenta er ikke akkurat nybegynner på sosiale medier eller uvitende om konsekvensene. Jenta vet hva som skal til for å få oppmerksomhet, både positiv og negativ. Jeg tenker heller at jenta er en kvinne nå, en smart business-kvinne som vet hvordan hun skal tjene penger til smør på brødskiva.

Summa summarum; Det er når man bruker nakenhet og kropp i situasjoner hvor det overhodet ikke er relevant, som for eksempel å dokumentere at selvsagt kan jenter også legge nytt gulv, at folk reagerer. Det er vel ikke så merkelig?

Nok puppesnakk fra meg.

Pupper, likestilling og naturlig nakenhet.

I kjølevannet av Anna Rasmussens puppebilde er det to ting som stadig blir nevnt; likestilling og naturlig nakenhet.

Men hva har egentlig likestilling å gjøre med å posere halvnaken når man pusser opp? Og er det å vise frem pupper i situasjoner hvor de aller, aller fleste beholder klærne på, et tegn på at man har et naturlig forhold til nakenhet og til kroppen sin?

Likestilling handler om å ikke diskriminere kvinner og menn med tanke på arbeidsoppgaver, enten det er i heimen eller utenfor. Og selvsagt; lik lønn for likt arbeid. Det handler ikke om kvinners rett til å pusse opp, lage mat eller gå på jobb i bar overkropp. Det er forøvrig noe menn sjelden eller aldri gjør, selv om de ikke har pupper som "skal" eller "må" dekkes til. Det handler vel mer om hva som er anstendig og om respekt for andres intimgrense.

Det er ikke alle, tror faktisk det er svært få, som synes noe om å få andres nakne kropper eller kroppsdeler klint opp mot sin egen. Et eksempel fra i sommer da jeg var på flyet til Hellas; Mange skifter til noe mindre klær når man nærmere seg sydlige strøk men det gjør det inne på toalettet fordi det ikke er innafor å kle av seg og stå der i bare underbuksa eller bar overkropp med mennesker på alle kanter. Men ingen regel uten unntak. Da flyet hadde landet og alle sto som sild i tønna i midtgangen, var det en fyr som åpenbart syntes at da var riktig tidspunkt å foreta et klesskifte. Han vrengte av seg genseren, klasket sin nakne overkropp mot medpassasjerer, for som sagt; man sto der som sild i tønne. Jeg så at mange reagerte og opplevde det som ubehagelig. Vil det da si at alle disse menneskene har et unaturlig forhold til kropp og nakenhet? Nei, selvsagt ikke, men det er tid og rom for alt, også bare overkropper og hudkontakt.

Mange roser Anna for at hun tør vise kroppen sin, at hun tilsynelatende har et naturlig forhold til kroppen sin fordi hun viser den frem og viser seg frem naken eller minimalt med klær. Det betyr vel at vi som mener kroppen vår er privat og viser den kun frem naken ovenfor for eksempel kjæresten, har et unaturlig og komplisert forhold til kroppen? Nei, det betyr det ikke!

Jeg lar meg provosere av mennesker som hyller nakenhet, både her og både der, som det eneste riktige, som det eneste naturlige. Jeg lar meg provosere at disse menneskene ikke har et snev av forståelse for at deres nakenhet, enten det blir postet på sosiale medier eller det kommer til syne på et tettpakket fly, ikke har et snev av forståelse for at det kan virke påtrengende for andre.

Så er det slik at man bør kalle en spade for en spade og med det mener jeg Anna Rasmussen mest sannsynlig ville fått mindre pes og blitt mindre latterliggjort hvis hun var ærlig på at hun rett og slett hadde lyst til å poste et sexy bilde av seg selv når hun pusset opp, at hun hadde lyst til å ta et kult bilde. Men hun forsøkte kamuflerte det med likestilling og at det menn kan, kan også kvinner. Det er også slik at menn og kvinner er skapt ulike, og uansett hvor mange pupper som dukker opp på sosiale medier og andre steder, vil det for de aller fleste være uaktuelt å fyke rundt med puppene løse og nakne.

Men, viktigst av alt; respekter hverandre for hva som defineres som privat, også de av oss som har et ukomplisert forhold til kroppen men som likevel ikke viser den frem for Gud og Hvermann.

 

Pupper og oppussing.

Å lyve er en kunst, vel og merke ikke en kunst man skal være stolt av men skal man eller må man lyve, bør det være en løgn som er troverdig, en løgn som ikke er så dum at alle skjønner det er nettopp det; en løgn.

Som for eksempel da Anna Rasmussens postet bildet av seg selv der pusser opp, kun iført bukse. Jeg skal ikke påstå at puppene hennes hang og slang, det ville være stygt og en antydning til at hun i så ung alder har begynt å få henge pupper. Mener hun virkelig at man skal tro på at det er helt normalt for kvinner å pusse opp i bar overkropp? Og mener hun, på dønn alvor, at det er helt innafor å sammenlikne menn i bar overkropp med kvinner i bar overkropp? Jeg vet ikke hvor Anna Rasmussen ferdes eller hvilke håndverkere hun har sett i arbeid, men jeg har iallefall enda til gode å se en kvinnelig snekker eller maler som jobber i bar overkropp. Men for all del, hva man gjør innenfor huset fire vegger er jo en annen sak, men jeg har også til gode å høre om noen venninner eller venninners venninner som synes det er praktisk og vanlig å lufte puppene under oppussing.

Mulig det er jeg som er utenfor normalen men når jeg pusser opp, ser jeg ikke så fresh og fin ut som Rasmussen åpenbart gjør. Da er det maling, lim, svette (og noen ganger blod og tårer), alt ettersom hva jeg gjør, klint utover hele meg. Men neida, ikke hos Anna, ikke en svetteperle er å se. Man skulle jo tro at det var rigget til, at hun poserte og var veldig klar over at kjæresten knipset til. Men neida, Anna Rasmussen ble overrasket av kjæresten sin, sånn helt tilfeldig og sånn uten videre.

Det skal du ha meg til å tro lizzom?!

 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
hits