Terror skaper sinne, sorg og hevntanker. Det er naturlig.

I går rammet terroren igjen verden og oss, denne gangen i New York. Selv om avstanden er stor fra lille Norge til USA, er avstanden kort med tanke på medfølelse. Det fordi vi nå lever i en verden hvor trygghet ikke kan måles på samme måte som før.

I etterkant av terrorangrep, snakkes det om at de som rammes, landet og deres befolkning, skal ta tilbake hverdagen. De skal ta tilbake livet som for øyeblikket ligger i ruiner fordi man har mistet en mor, en søster, en far eller en bror. Eller andre man elsket. Livet må gå videre, sies det. Ja, livet må gå videre. Hverdagen stopper ikke opp, en dag blir avløst av en annen. Men det er lov å ta seg tid til å tenke. Det er lov å ta seg tid til å være redd og til å sørge. Men er det egentlig det?

Utøya skulle tas tilbake og den skulle tas tilbake med en gang. Vi skulle ikke la en feig og patetisk terrorist kontrollere livene våre, følelsene våre. Vi skulle vise verdighet. Ro. Stoisk ro. Vi fikk ros fra den store verden for hvordan vi håndterte traumet vi var blitt påført. Men verden der ute undret seg også; Hvor ble det av sinnet? Hvor ble det av sorgen? Hvor ble det av bitterheten? Hvor ble det av hevntanker? Hvor ble det av en atferd som ville vært naturlig for mennesker som har mistet barna sine på en så grusom måte?

Den atferden kom etterpå. Når hverdagen tilsynelatende var tatt tilbake. Når blitzlampene fra verden ikke lenger var konstant rettet mot vårt lille land. Når det ble tid for ettertanke. Da slet ungdommen og de pårørende. Noen ble voldelige, andre falt fullstendig sammen mentalt. Og da kom erkjennelsen om at det ikke ble laget rom for å vise sinne, bitterhet, sorg. Og hevntanker. Å legge lokk på følelser er noe vi alle vet ikke er bra. Før eller siden vil det koke over og da er det mange som kan ble skadet. For eksempel via vold, som er en måte å få utløp for alt det som syder og koker inne deg men som du ikke får lov til å vise.

Å oppleve å være millimeter fra døden eller være pårørende til noen som ikke hadde den millimeteren til å redde livet sitt, er grusomt. Man vil aldri glemme det. Den følelsen ligger som en stein på hjertet til evig tid. Steinen slipes kanskje ned med tiden. men da snakker vi om svært, svært lang tid. Terror er enten drap eller drapsforsøk. Terroristen lykkes eller mislykkes. Men det vil alltid være ofre, uansett. Enten så dør man eller så er man nær døden. Det setter spor.

Samfunnet vil aldri mer bli det samme som før. Trygghet er ikke lengre det det var. Før var tryggheten noe ganske forutsigbart. Nå er den uforutsigbar. Det må vi forholde oss til og da må det være rom og aksept for at vi må sette oss ned å tenke over hvordan vi kan gjøre det uforutsigbare mer forutsigbart. Hvordan vi kan gjøre det utrygge mer trygt. Hvordan vi kan skape oss et samfunn etter disse premissene, etter nye premisser. Og en ting til; la oss også være sinte, frustrerte, sørgende mennesker. La oss få ut alle disse følelsene som dukker opp når vi føler oss truet og utrygge. Det betyr ikke at vi har tapt, at vi har gitt etter for terrorisme eller at vi lar terror styre hverdagen vår. Det betyr bare at vi er kloke mennesker som tar forhåndsregler og som lever ett er realistiske prinsipper, ikke fantasier.

 

#terror #terrorist #religion #terroraksjon #terrorinewyork #trusler #nyverden #verdenssamfunnet

4 kommentarer

CamyReed

02.11.2017 kl.16:59

Trist at det er blit sånn. Alle mine tanker til new york

Blondie

02.11.2017 kl.18:15

CamyReed: Grusomt! Det har blitt slik at det eneste forutsigbare er at verden har blitt uforutsigbar.

Jeanette Renèe

02.11.2017 kl.19:43

Det er veldig trist hvilken verden vi lever i for øyeblikket.

:(

Hvorfor ikke være snille og gode alle sammen?

Blondie

02.11.2017 kl.22:34

Veldig trist! Må jo bare håpe det blir bedre, ikke verre.

Skriv en ny kommentar

Blondie

Blondie

42, Oslo

Skribent, som skriver om alt og ingenting og har meninger om mye.

Kategorier

Arkiv

hits